Det bevegelige sentrum?

Det snakkes heftig i USAs "punditocracy" om at den moderate demokratiske grupperingen Democratic Leadership Council skal legges på is. DLC ble stiftet i 1985, etter Walter Mondales gigant-tap for Ronald Reagan (som da stilte til gjenvalg), som var fjerde gangen ut av de siste fem presidentvalgene demokratene hadde tapt. Noe måtte gjøres, og gutta i DLC - Bill Clinton, blandt annet - fant ut at grunnen til alle tapene var at Det demokratiske partiet hadde beveget seg for langt til venstre med for liberale politiske agendaer og presidentkandidater (dog kun George McGovern i 1972 kan vel kalles for like "liberal" som Mondale, ellers var hverken Hubert Humphrey i 1968 - L.B.J.s visepresident - eller Jimmy Carter i 1976 særlig venstrevridde. Dessuten vant jo Carter, men tapte gjenvalget sitt til Reagan, da.).

Løsningen skulle altså bli å tvinge partiet mot sentrum, noe som etter Reagans presidentperiode ville bety å fri til de såkalte "Reagan Democrats" - (gjerne) arbeiderklassemannfolk som hadde hoppet over til republikanerne under Reagan. At Michael Dukakis - liberal guvernør av Massachusetts - ble nominert som demokratenes presidenkandidat i 1988 og tapte valget så det sang, sementerte denne oppfatningen blandt de "sentrumsorienterte" demokratene i DLC. Dukakis tok opp kampen mot en av Reagans viktigste politiske seire, nemlig å kaste en skygge over betegnelsen "liberal." Denne beskrivelsen betyr ikke det samme som i Norge eller Europe for øvrig, men betyr i en amerikansk politisk sammenheng at noen er på venstresiden i politikken. Det Reagan gjorde med stor suksess var å bruke ordet som nærmest et banneord og få den jevne amerikaner til å forbinde det med noen som var altfor venstrevridd og altfor glad i statlige tiltak (som også hadde sammenheng med Reagans store ide: staten var ikke løsningen på amerikanernes problemer, staten var problemet). Dukakis sitt nederlag bekreftet at liberal var ut og moderat var inn, mente mange.

Bill Clintons seier i 1992 på hans bevisste sentrumsorienterte (og altså da ikke "liberale") agenda som fokuserte på jobber og økonomi og mindre på statlig styring ble sett på som en bekreftelse av DLCs diagnose på Det demokratiske partiet. Men som Nate Silver skriver i sin meget gode politikkblogg hos The New York Times, og som jeg mener er vel så viktig om ikke viktigere, er det slettes ikke sikkert at dette var en korrekt diagnose. To ting burde holdes i mente: for det første, muligheten for at denne historien heller handler om at det er Det republikanske partiet - inaugurert av Reagan - som har beveget seg til høyre heller enn at det var Det demokratiske partiet som beveget seg til venstre. Dette er noe jeg planlegger å skriver mye mer om, siden dette handler om hele den politiske utviklingen av USA siden midten av 1900-tallet og har store konsekvenser for hvordan vi forstår og snakker om amerikansk politikk i dag. For det andre så er det slettes ikke sikkert at Bill Clintons såkalte moderate linje var nøkkelen til suksess. Han tapte jo for eksempel mellomvalget i 1994 noe så innmari, noe som kan kontrasteres med overtakelsen av Kongressen i 2006 i regi av den meget liberale Nancy Pelosi. Så her har vi en tvetydig valgdynamikk. I tillegg kan man debattere opp og i mente akkurat hva valget av Obama betød - var han en liberal eller en moderat i velgernes øyne i 2008?

I alle fall, DLC, som spilte en stor rolle i Det demokratiske partiet på 1980- og 90-tallet, skal legges på is (og mulig legges ned) mens Det republikanske partiet nå kjemper en intern kamp mellom sine libertarianske og sine sosialt konservative grupperinger. Utfallene blir spennende å følge med på!