Kaos i Wisconsin

Demokratiske delstatssenatorer i Wisconsin rømte forrige torsdag delstaten til fordel for Illinois. Da hadde det allerede vært tre dager med protester i delstatshovedstaden Madison. Altså snakker vi ti dager med politisk kaos i Midvestens rolige oase. Forklaringen er selvsagt relativt enkel, all den tid det også er forklaringen på alle konfliktene i amerikansk politikk i disse tider: økonomien er bunnløst dårlig, budsjett skal gjennom og ting må derfor kuttes.

Den nyvalgte republikanske guvernøren, Scott Walker, ble feid inn på novembers Tea Party-bølge og sier han har et mandat fra folket til å få bukt med budsjettunderskuddet (det beregnes at Wisconsins delstatsbudsjett kommer til å gå med et underskudd på 3.2 milliarder dollar innen 2013). Og det skal han, ved å få gjennom skattelettelser til privatbedrifter, samt kutte i velferdsgodene til statlige ansatte. I tillegg ønsker han å redusere mulighetene som fagforeningene har til å forhandle kollektivt.

Resultatet:

Fagforeningene har mobilisert store protester, og den demokratiske minoriteten i delstatssenatet flyktet over delstatsgrensa for å nekte Senatet muligheten til å kunne stemme over det nye budsjettforslager. Republikanerne har 19 delstatssenatorer, men trenger 20 stykker tilstedet for å være "in session" og få lov til å stemme over noe som helst. Derav den tapre parlamentariske manøvren av demokratene (hvis man spør dem selv) evt. den feige oppførselen (hvis man spør guvernøren). Se for øvrig Stephen Colbert intervjue en av senatorene på rømmen her.

Obama har også uttalt seg og sagt at guvernørens budsjettforslag er et angrep på fagforeningene, mens Speaker of the House John Boehner sier han støtter Walker og synes hans budsjettkutt er modige forslag og akkurat det amerikansk økonomi trenger.

Den lokale politiske kampen har nå alles oppmerksomhet i USA (se bilder fra protestene her), men om få dager kommer det til å være den føderale budsjettkampen som kommanderer medias oppmerksomhet: 4. mars er tidsfristen for Kongressen og Obama til å bli enig om et nytt midlertidig budsjett for 2011 frem til 2012 budsjettet tar over i oktober. Man ble nemlig ikke enig i høst om et budsjett for 2011, og den amerikanske staten fungerer dermed på midlertidige bevilgninger. Disse tar slutt 4. mars, og blir man ikke enig om et nytt midlertidig budsjett er det duket for en "government shut down" a la 1995. Men er Obama Bill Clinton og Boehner Newt Gingrich i dette scenarioet, eller vil republikanerne denne gangen gå seirende fra kampen?

Kjør debatt!

Takk til Are Flaten for god kommentar på mitt forrige innlegg om mangelen på seriøse republikanske presidentkandidater som har en reell sjanse til å vinne presidentvalget mot Obama i 2012. Flaten og Svein Melby mener begger at der faktisk finnes slike kandidater.
Borte hos IFS skriver Melby (slik jeg gjorde) at, "Mye tilsier at den vanskelige økonomiske situasjonen må fortsette å prege amerikansk samfunnsdebatt også inn i neste år for at republikanerne virkelig har en mulighet. Men selv dette er i seg selv neppe nok. De må i tillegg nominere en person som på en troverdig måte matcher en slik situasjon. Det vil si en person som av folk flest forbindes med det budskap som etterspørres og som har en personlighet som underbygger seriøsiteten i budskapet og i evnen til å gjøre noe med problemene."  

I motsetning til meg tror Melby og Flaten derimot at Mitch Daniels (guvernør i Indiana) og Chris Christie (guvernør i New Jersey) er slike personligheter.

Jeg er helt enig i at Chris Christie ville vært en slik kandidat hadde han vært interessert i å stille til valg. Men som Melby og Flaten også skriver, så har jo Christie gang på gang sagt rett ut at han ikke stiller til valg. I en tale til konservative American Enterprise Institute sa Christie i forrige uke, "You have to feel in your heart and mind you're ready for the presidency. I'm not stupid. I see the opportunity. That's not the reason to run."

Dermed ville det, slik Flaten skrev i kommentaren til meg, gå på troverdigheten løs for Christie dersom han "flip-flopper" så sterkt på en slik stor avgjørelse. I tillegg er Christie inne i sin første (av to mulige) guvernørperioder og trenger dermed ikke noen jobb med det første.

Mitch Daniels er dog et annet politisk dyr. Han har definitivt truffet tidsånden med sin stramme økonomiske politikk i hjemstaten, men Daniels snubler som økonomisk autoritet på grunn av en viktig ting: Han var sjefen for George W. Bush Office of Management and Budget (OMB) fra 2001 til 2001, hvor han overså en transformasjon av USAs overskudd til gigantisk underskudd, samt en feilestimasjon av Irak-krigens kostnader så stor at man jo lurer på akkurat hva som har skjedd. Så det å kalle Daniels for en økonomisk autoritet skurrer veldig, særlig når man regner med at Tea Party basen - som kommer til å dominere de republikanske nominasjonsvalgene om ett år - er på jakt etter en økonomisk purist.

Samtidig må man jo understreke at det trenger ikke bety noe som helst for Daniels' autoritet. Det som betyr noe er jo om basen i Det republikanske partiet bryr seg om denne pletten på CVen eller ikke. Dersom de kan "forgive and forget" er selvsagt Daniels en interessant kandidat å følge framover. I tillegg har Daniels insentivet Christie ikke har: han sitter nå i andre og siste periode som guvernør av Indiana og trenger derfor en ny jobb. Vi skal dog merke oss at hans ide om å sette sosiale saker til sides (som abort etc.) og fokusere på økonomiske saker allerede har skapt motstand innad i den konservative bevegelsen.

Jeg holder derfor på mitt og sier at akkurat nå er der ingen konservativ kandidat som utmerker seg som seriøs nok til å kunne vinne over Obama i 2012. Men fortvil ikke - mye kan skje på ett år og jeg gleder meg til å se hvilke nye og uskrevne blader som trenger seg fram i villniset og kanskje blir den uventede kandidaten. Bare en ting, kjære Gud, ikke la det bli Virginias guvernør Bob McDonnell.

Republikanerne og 2012

Det republikanske landskapet fram mot 2012 er en salig blanding av brød og sirkus, og foreløpig er det meget uklart hvilke personligheter som kan sies å lede konkurransen. Er det for tidlig å skrive om dette, sier du? Å neida. Samtalene, pengeinnsamlingene, konferansene og retorikken har allerede startet, og alles øyne er rettet mot 2012. Sånn er det bare – og tro ikke Obama hadde planlagt noe annet enn å få gjort mest mulig i de første to årene for deretter å bruke ulidelig mye tid på gjenvalg. That’s the name of the game.

Men tilbake til republikanerne – utfordrerne og underdogene (i hvert fall i følge dem selv). Akkurat som egypterne har republikanerne ingen anelse hvem som skal lede dem i gjennom neste politiske valg, skriver den konservative MSNBC-programlederen Joe Scarborough. Etter den årlige konservative konferansen kalt Conservative Political Action Conference, hvor håpefulle kandidater stiller opp og taler til menigheten, har forvirringen tatt til i styrke. Som i fjor vant Ron Paul (kongressrepresentant fra Texas) den såkalte ”straw poll”, som er en spørreundersøkelse blant deltakerne om hvilken kandidat de ønsker som sin i neste presidentvalg. Nå har jo Paul stilt til valg to ganger før, både i 1988 (da som lederen for det libertarianske partiet, som det ikke gikk så veldig bra med) og i 2008. Det man kan si om det er vel at det sier mer om hvem som var på konferansen heller enn hva den generelle konservative bevegelsen i USA tenker. For Ron Paul vinner ikke noe nominasjonsvalg i det republikanske partiet og dermed ikke noe presidentvalg heller. Nok om Paul, og nok om CPAC, som ellers skapte avisoverskrifter fordi Donald Trump talte med stor begeistring om hvordan han kom til å gjenreise USAs verdighet dersom han ble USAs neste republikanske president. Tenk litt på den. Dette sa Trump forøvrig etter å ha donert 50 000 dollar til demokratiske Rahm Emanuels ordførerkampanje i Chicago.

Kremt.

Det som er mer interessant enn akkurat hvilken kandidat er populær til enhver tid (Mitt Romneys navn dukker stadig opp som det mer alvorlige alternativet, men karen er jo ansvarlig for Massachusetts helsereform, som ofte sies å være grunnlaget for Obamas helsereform, så her snakker vi om en konservativ støtte for Romney som er meget bred men forsvinnende grunn) er mangelen på ”lederskap” i den konservative bevegelsen. Hvem bemerker seg som en leder med tyngde som kan ta de alvorlige debattene om økonomi, jobber og utenrikspolitikk med Obamas fløyelstunge? Ingen. Høyresiden preges av feighet, i og med at ingen helt tør stå fram som egenerklært konservativ talsmann fordi 1) man på hva Sarah Palin kommer til å gjøre, og 2) man vel stilletiende tror Obama kommer til å vinne gjenvalg uansett. Hva gjelder Palin så har hun det ikke travelt. Hun når uendelig mange flere som kommentator på Fox News enn hun gjør ved å fly rundt svingstater for å samle støtte, så hun kan ta sin gode tid med å bestemme seg fra eller til. Hva gjelder de konservatives sjanser så ser de ikke gode ut så framt økonomien saaaaaakte men sikkert fortsetter sin minimale oppsving. Obama har nå gode meningsmålinger på tross av 10 % arbeidsledighet, noe som er veldig bra gjort. Dermed må republikanerne håpe på at økonomien forverrer seg dersom de ønsker å vinne valget.

Eller så kan man eventuelt skifte samtaleemnet fullstendig. Meningsmålinger viser stadig at et flertall av republikanske velgere ikke tror Obama var født i USA. Dette reflekteres i Speaker of the House John Boehners feige opptreden på ”Meet the Press” (et debattprogram på NBC) forrige helg, der han nektet å svare på programlederens spørsmål om hvorfor han ikke bare erklærer at Obama er født i USA og får en slutt på dette tullet. ”Det er ikke min jobb å fortelle det amerikanske folket hva de skal mene,” svarte Boehner. Når til og med Wall Street Journal trosser garantert kontrovers ved å skrive at høyresiden nå domineres av paranoid støy og at man må slutte å mistenkeliggjøre presidentens patriotisme, da vet man at noe er på gang. Så følg med, for dette blir en humpete tur mot 2012!

Obama og Clinton ansikt til ansikt med revolusjonen(e)

President Obama har hatt tre tøffe utenrikspolitiske uker. Mens Midtøsten har opplevd store og forhåpentligvis revolusjonerende hendelser, har Obama-administrasjonen fremstått som vaklende og forvirrende i sine uttalelser. Muligens er dette et resultat av at Obama-administrasjonen mangler en såkalt "Grand Strategy"- en overordnet plan, eller visjon om du vil, for hva USA ønsker å oppnå internasjonalt og hvordan de skal oppnå disse målene. Ifølge historiker Niall Ferguson mangler Obama nemlig en Grand Strategy, og det er dette som er grunnen til at hans uttalelser var like sammenhengene som en hodeløs høns de siste tre ukene. 

Men ser man på Cairo-talen og til og med Nobel-talen finner man lett en visjon for Obamas presidentperiode(r): USA skal finne tilbake til sitt moralske kompass, lege sårene fra Bush-administrasjonen og kjempe for menneskerettigheter. Men dette er retorikk som er vanskelig følge opp i praksis, særlig når USAs posisjon rundt om i verden avhenger av nære allianser med diktatorer. Kald krigs-strategien med å hegne om stabilitet heller enn demokratibevegelser står i direkte motsats til Obamas retorikk. Altså er det godt mulig Obama mangler en strategi for å sette sin visjon ut i livet.

Men det kan heller virke som om en stor del av forklaringen ligger i Obamas utenrikspolitiske uerfarenhet, noe som gir større spillerom for intra-administrasjonskonflikter og institusjonelle dragkamper. Det hvite hus og Hillary Clintons State Department (UD) ser ikke ut til å ha tenkt helt likt i møte med denne uventede situasjonen i Nord-Afrika. (Det at USAs etteretningsorganisasjoner ikke forutså hendelsene i Tunisia og Egypt er ikke akkurat rettferdig kritikk, det gjorde jo ikke etterretningsorganisasjonene i Egypt heller...!) Obama som person - både i innenrikspolitikk og utenrikspolitikk - balanserer hele tiden mellom hans idealistiske og pragmatiske side. Han ønsker helt klart å oppnå store ting, men har så langt valgt en pragmatisk, heller enn ideologisk, strategi for å oppnå dem både på hjemmebane og bortebane. Obamas yngre generasjon av rådgivere (mange fra presidentkampanjen hans) står i sterk kontrast til den eldre utenrikspolitiske garden som regjerer i State Department og Pentagon (ledet av Clinton og forsvarsminister Robert Gates). Som New York Times rapporterte i helga er det helt klart store forskjeller i mellom disse gruppenes vektlegging av stabilitet og allianser vs. nytenkning og revolusjonsivring.

Intern dragkamp er intet nytt når det kommer til utforming av utenrikspolitikk, og hvem som vinner kommer ofte an på hvilke rådgivere som får gehør - særlig hvis presidenten er uerfaren i utenrikssaker og er villig til å lytte (les: realister vs. neokonservative i Bush-administrasjonen før og etter 11. september). Obama, som de to forrige amerikanske presidentene, entret Det hvite hus uten noen særlig erfaring med utenrikspolitiske saker (jeg tror ikke to år som senator på Senatets utenrikspolitiske komité akkurat kvalifiserer til ekspertise, kanskje heller som et introduksjonskurs). Tradisjonelt sett er heller ikke utenrikssaker noe som dominerer amerikanske presidentvalg, selv om det jo i 2008 var mye snakk om Irak og Afghanistan som kriger USA må trekke seg ut av snart (og en av grunnene til at Obama klarte å vinne over Clinton i nominasjonskampen i 2008 var jo at han hadde tatt til offentlig motmæle mot Irak-krigen - men da ikke som politiker på høyt nivå, så det var jo også mindre risikabelt for ham i gjerningsøyeblikket). 

Obamas egen uerfarenhet, samt hans balansering mellom idealistiske og pragmatiske impulser, forklarer nok langt på vei hvorfor uttalelsene til administrasjonen ble oppfattet som delvis selvmotsigende. Så det er helt legitimt å kritisere reaksjonene som har kommet ut av Washington, D.C. siden opptøyene startet. Samtidig burde man også erkjenne at USA i form av Obama-administrasjonen ikke spilte rollen som mange konspirasjonsteoretikere trodde de kom til å spille - nemlig som "spoiler" for revolusjonen ved å støtte Mubarak. Dette i seg selv har ført til alvorlige konsekvenser for forholdet til andre diktatorer som er allierte med USA (Saudi-Arabia er meget misfornøyd). De forvirrende uttalelsene kan dermed forstås som et forsøk på ikke å komme i veien for begivenhetene selv. Fravær av sterke uttalelser kan ha vært den viktigste støtten USA kunne gi til en bevegelse som oppfatter seg selv som lokal og ikke ønsker innblanding fra imperialisten i vest.

Man kan dermed si til alle på venstresiden som elsker å hate USA: Her ser det ut til at Obamas ideologiske tilknytning til demokratiforkjempelse har vunnet over realpolitiske maktvurderinger i regionen.

Budsjettet: den viktigste saken i USA akkurat nå (og fram til 2050)

 

Obamas Valentinesgave til det amerikanske folket: hans budsjettforslag for 2012 (som trer i kraft 1. oktober d.å.). Man kan jo håpe det går bedre denne gang enn forrige: akkurat nå fungerer den amerikanske staten på et midlertidig kompromiss som utgår i mars, da man ikke ble enig i fjor om budsjettet og dermed måtte inngå et såkalt "stop gap measure" som rett og slett frøs budsjettet på sitt daværende nivå, noe som gjorde at det gikk gjennom Kongressen og staten kunne fortsette å operere. I 1995 gikk det jo som kjent ikke like bra - da ble Clinton og den republikanske Kongressen ikke enige om budsjettet og det politiske utholdenhetsspillet i mellom Newt Gingrich (daværende Speaker of the House og nåværende presidentkandidat i 2012) resulterte i at alle "ikke-essentielle" offentlige kontorer måtte stenges. Republikanerne hadde regnet med at skylda kom til å bli lagt på Clinton, men det amerikanske folket viste seg å ha mer sympati for Clinton enn for Kongressen og Clinton kom styrket ut av kampen (og krigen - han vant gjenvalg i 1996).

I tillegg til budsjettprosessen skal det i april stemmes over den sedvanlige økningen av gjeldstaket (den summen USA har lov til å låne), noe som man vel rett og slett må gjøre (ellers stopper alt opp), men avstemmingen kommer til å akkompagneres av høylydte protester og krav om motytelser fra republikanerne i Kongressen. Dermed er det duket for en vår karakterisert av kjedelig økonomiske detaljer akkompagnert av dog-eat-dog politikk og ideologisk retorikk. Dette er nemlig USAs hovedutfordring fra nå av og til de klarer å løse sin egen økonomiske krise, herunder sin egen gjeldskrise (USA skylder snart 100% av sitt eget BNP i gjeld!). Denne saken kommer aldri til å forsvinne, med andre ord.

USA står overfor to problemer: (1) Midlertidige problemer forårsaket av finanskrisa som førte til mindre skatteinntekter og større statlig forbruk for å "stimulere" økonomien. (2) Mer langsiktig utfordres USA av det alle vestlige land strever med: pensjonsutbetalinger som vokser og vokser som andel av statsbudsjettene, mens det stadig blir færre arbeidstakere som skal betale inn til en stadig voksende andel pensjonister. Akkurat nå er helse- og pansjonsytelser (Social Security, Medicare og Medicaid) over 40% av det amerikanske statsbudsjettet, og dette kommer bare til å vokse seg større med mindre man tar grep som: øke pensjonsalderen, minske utbetalingene, øke skattene etc etc. Problemet er jo at slike grep er upopulære og dermed ikke er særlig attraktive for politikere å stille seg bak, særlig ikke dersom man er i Representantenes Hus og gjenvelges hvert 2. år. 

Dermed stilles det store krav til politikerne i Kongressen og Obamas administrasjon: nærmest uløselige problemer må løses gjennom dyptgripende kompromisser hvor alle må ofre noe som de ikke ønsker å ofre. Jeg mener at det politiske systemet i USA, hvor en stor andel politikere til en hver tid må stille til gjenvalg til institusjoner som har innebygde veto-punkter i sin struktur, muligens gjør denne oppgaven vanskeligere enn i andre, parliamentariske systemer. USA sliter, og de har hverken politikerne eller institusjonene til å løse situasjonen. 

Dagens DC skal forøvrig på Dagsnytt 18 i kveld for å snakke om akkurat dette temaet!

Dere kan også sjekke ut Institutt for Forsvarsstudiers nye USA-blogg, drevet av de flinke gutta (og ei jente) ved Senter for transatlantiske studier. Dagens innlegg handler om akkurat dette temaet.

Det bevegelige sentrum?

Det snakkes heftig i USAs "punditocracy" om at den moderate demokratiske grupperingen Democratic Leadership Council skal legges på is. DLC ble stiftet i 1985, etter Walter Mondales gigant-tap for Ronald Reagan (som da stilte til gjenvalg), som var fjerde gangen ut av de siste fem presidentvalgene demokratene hadde tapt. Noe måtte gjøres, og gutta i DLC - Bill Clinton, blandt annet - fant ut at grunnen til alle tapene var at Det demokratiske partiet hadde beveget seg for langt til venstre med for liberale politiske agendaer og presidentkandidater (dog kun George McGovern i 1972 kan vel kalles for like "liberal" som Mondale, ellers var hverken Hubert Humphrey i 1968 - L.B.J.s visepresident - eller Jimmy Carter i 1976 særlig venstrevridde. Dessuten vant jo Carter, men tapte gjenvalget sitt til Reagan, da.).

Løsningen skulle altså bli å tvinge partiet mot sentrum, noe som etter Reagans presidentperiode ville bety å fri til de såkalte "Reagan Democrats" - (gjerne) arbeiderklassemannfolk som hadde hoppet over til republikanerne under Reagan. At Michael Dukakis - liberal guvernør av Massachusetts - ble nominert som demokratenes presidenkandidat i 1988 og tapte valget så det sang, sementerte denne oppfatningen blandt de "sentrumsorienterte" demokratene i DLC. Dukakis tok opp kampen mot en av Reagans viktigste politiske seire, nemlig å kaste en skygge over betegnelsen "liberal." Denne beskrivelsen betyr ikke det samme som i Norge eller Europe for øvrig, men betyr i en amerikansk politisk sammenheng at noen er på venstresiden i politikken. Det Reagan gjorde med stor suksess var å bruke ordet som nærmest et banneord og få den jevne amerikaner til å forbinde det med noen som var altfor venstrevridd og altfor glad i statlige tiltak (som også hadde sammenheng med Reagans store ide: staten var ikke løsningen på amerikanernes problemer, staten var problemet). Dukakis sitt nederlag bekreftet at liberal var ut og moderat var inn, mente mange.

Bill Clintons seier i 1992 på hans bevisste sentrumsorienterte (og altså da ikke "liberale") agenda som fokuserte på jobber og økonomi og mindre på statlig styring ble sett på som en bekreftelse av DLCs diagnose på Det demokratiske partiet. Men som Nate Silver skriver i sin meget gode politikkblogg hos The New York Times, og som jeg mener er vel så viktig om ikke viktigere, er det slettes ikke sikkert at dette var en korrekt diagnose. To ting burde holdes i mente: for det første, muligheten for at denne historien heller handler om at det er Det republikanske partiet - inaugurert av Reagan - som har beveget seg til høyre heller enn at det var Det demokratiske partiet som beveget seg til venstre. Dette er noe jeg planlegger å skriver mye mer om, siden dette handler om hele den politiske utviklingen av USA siden midten av 1900-tallet og har store konsekvenser for hvordan vi forstår og snakker om amerikansk politikk i dag. For det andre så er det slettes ikke sikkert at Bill Clintons såkalte moderate linje var nøkkelen til suksess. Han tapte jo for eksempel mellomvalget i 1994 noe så innmari, noe som kan kontrasteres med overtakelsen av Kongressen i 2006 i regi av den meget liberale Nancy Pelosi. Så her har vi en tvetydig valgdynamikk. I tillegg kan man debattere opp og i mente akkurat hva valget av Obama betød - var han en liberal eller en moderat i velgernes øyne i 2008?

I alle fall, DLC, som spilte en stor rolle i Det demokratiske partiet på 1980- og 90-tallet, skal legges på is (og mulig legges ned) mens Det republikanske partiet nå kjemper en intern kamp mellom sine libertarianske og sine sosialt konservative grupperinger. Utfallene blir spennende å følge med på!

Glenn Beck angriper kjent statsviter og sosiolog Francis Fox Piven

Det er akademias feil at [fill in the blank: Obama ble valgt, det er revolusjoner i Midtøsten som søker å drepe alle jødene, den økonomiske situasjonen i USA er så prekær, etc.] og med akademia mener FOX News programleder Glenn Beck helt spesifikt den 78-årige statsviteren og sosiologen Francis Fox Piven.

Beck har feiret nyåret med en opptrapping av fjorårets tilfeldige angrep på Piven, som nå er blitt til et måneds langt heksejakt. Becks angrep består hovedsaklig av anklagelser om at professoren oppfordrer til voldelig opprør mot den amerikanske staten og at hun ønsker å kollapse USAs økonomi.










Piven er en (innenfor akademia) meget kjent professor ved City University of New York og var særlig aktiv i borgerrettighetsbevegelsen/kampen for økonomiske rettigheter for arbeidsløse på 1960-tallet. Hun er helt klart situert på venstresiden i amerikansk politikk, og har har oppfordret samfunnets svake til å engasjere seg og demostrere mot staten. Men akkurat hvorfor dette har ført til at hun personlig nå er blitt utskjelt og utpekt av Beck som en fiende av staten det er det få som skjønner, inkludert hun selv.

The American Association of University Professors har sendt ut en pressemelding hvor organisasjonens president sammenligner Becks TV opptredener med å utstede en "amerikansk fatwa" mot Piven, og oppfordrer Beck til å roe ned retorikken. Likeledes har The American Political Science Association sendt et brev til FOX News hvor deres president sier at som følge av Becks angrep har Piven mottatt alvorlige trusler mot sitt liv, og at dette er noe Beck må ta ansvar for. Beck har svart at han har en "civil discourse" med Piven og at dette ikke er noe å bekymre seg for.


 Piven selv har sammenlignet Beck med 1930-tallets Father Charles Coughlin, som er en meget interessant sammenligning. Coughlin var en av de første til å bruke radio som medium for å nå et større publikum, og ble meget populær. Etter først å ha støttet Franklin D. Roosevelt og hans New Deal, ble han mest kjent for å spre antisemittisme og opposisjon mot amerikansk intervensjon i Europa. Han blir derfor kategorisert som en "isolasjonist" som ikke ville at USA skulle delta i 2. verdenskrig. Det er selvsagt et lurt grep fra Pivens side å sammenligne Beck med en universelt mislikt figur fra USAs historie, men likevel fungerer den bedre enn ren propaganda fra hennes side: Becks evne som en av USAs mest populære tv- og radiopersonligheter til å nå ut til millioner av amerikanere med hans egne politiske synspunkter kan sammenlignes med Coughlin. Hittil har også Becks ansvarsfølelse vist seg fraværende i denne rollen.

To be continued...