Obama tar en Clinton?

Hva gjorde egentlig Obama i sin State of the Union tale i forrige uke? Tok han en Clinton, som konservative Weekly Standards Bill Kristol lett bekymret skriver? Har Obama klart å manøvrere seg bort fra valgnederlaget i november ved å bevege seg mot sentrum og vokse inn i rollen som den Ansvarlige Lederen (kontrastert mot De Uansvarlige Tea Party Klovnene)? Har han rett og slett stjålet republikanernes klær (i form av skattekompromiss, moderering av hans forsvar av helsereformen og snakk om budsjettkutt) mens de badet i seiersrusen?

Det kan jammen se slik ut, da et av de sikreste tegn på at så har skjedd, ville vært klaging fra venstrefløyen i Det demokratiske partiet. Og jammen har ikke Obama solgt demokratenes sjel til gjenvalgsdjevelen, skriver Roger Simon i Politico. 

Samtidig skriver Frank Rich i New York Times at Obamas sentrumsstrategi kommer til å få hjelp av at det republikanske partiet nå må ta dets Tea Party-fløy og dertil tilhørende mediastunt på alvor, som kan bety mye hodebry for det republikanske lederskapet.

Dermed blir det spennende å se om Obama kan ta en Clinton'96 i 2012, eller om disse dagers gode meningsmålinger kun er en midlertidig radarfeil...

Reaksjoner på Obamas tale til Kongressen

Obama fremførte sin State of the Union-tale i Kongressen i natt, som betyr at amerikanere ikke fikk se på sine favorittprogrammer kl. 21 i går kveld, men heller fikk en 61 minutters lang tale om rikets tilstand. Alle må ofre.

Innholdsmessig fokuserte Obama på nødvendigheten av at USA igjen må bli ledende internasjonalt innen innovasjon, teknologi og infrastruktur. Med Kinas president Hu Jintaos statsbesøk friskt i minne mante Obama til en ny innsats slik at USA igjen skal være verdens ledende nasjon innen utdanning, forskning og innovasjon.

Taktisk sett var talen et resultat av den strategien Obama har utarbeidet etter valgnederlaget, nemlig å vise seg fra en mer sentrumsorientert og samarbeidsvillig side. Etter desembers politiske gjennomslagskraft i Kongressen og januars gode meningsmålinger virker det som Obama allerede har børstet av seg nederlagsstøvet og er i gang med en kløktig strategi for å vinne gjenvalg i 2012. For eksempel var republikanernes offisielle mot-tale (som ble holdt av Representant Paul Ryan fra Wisconsin, nåværende formann av budsjettkomiteen) preget av lite uenighet med talens innhold, og Ryan fokuserte heller på alt det som demokratene har gjort de siste to årene som de er uenig i. Altså har Obama forsøkt en slags kooptering av republikanernes fanesaker (han tok til ordet for å redusere budsjettunderskuddet samt sa seg villig til å diskutere forbedring - men ikke reversering - av helsereformen) som han nok håper skal føre til at han blir sentrums naturlige valg.

Tea Party-favoritt Representant Michele Bachmann fra Minnesota hadde (på etterspørsel fra Tea Party Express) lagd sin egen mot-tale (kun CNN viste denne videoen av alle nyhetskanalene) som ble sendt via gruppens nettside. Hennes tale var mer fientlilig og kampvillig enn Ryans offisielle mot-tale. Et slikt stunt er jo nesten Sarah Palin verdig, men det virker ikke som republikanerne i Kongressen satte så veldig pris på seansen. 

For øvrig kan det noteres at dommerne på høyresiden i Høyesterett hadde mumlet en del om at kanskje de ikke kom i år, siden disse seansene har blitt mer politisk pep rally heller enn alvorsstund. George W. Bush-utnevnte Samuel Alito kom heller ikke (han var i Hawaii i et offisielt ærend), og også de konservative dommerne Antonin Scalia og Clarence Thomas holdt seg unna (i år som i fjor). Høyesterettsjustitiarius John Roberts kom derimot, og slapp en reprise av fornærmelsen som Obama leverte i fjor under talen da han motsa seg en Høyesterettsdom som åpnet for mer politisk innflytelse for businesser og fagforeninger i form av pengedonasjoner.

Hva er så dommen? Venstresiden i form av MSNBC mente talen mante frem minner fra J.F.K.s tid, mens Fox News mente talen var kjedelig og sikkert litt uærlig. What else is new...

"He shall, from time to time...

...give to the Congress information of the state of the union."

I morgen fortsetter en 221 år lang tradisjon når Obama rapporterer om rikets tilstand til Kongressen. Selv om George Washington talte personlig til Kongressen i 1790, sendte hans etterfølgere en skriftlig rapport heller enn å møte opp personlig. Det var Virginias store sønn, Thomas Jefferson, som fant ut at dette var mer verdig en republikk enn en den engelske "tronetale." I tillegg skal det jo nevnes at Jefferson og Washington representerte to konkurrerende partier som ikke fant mye å enes om etter at revolusjonens og grunnlovens hvetedager var over og styringen skulle begynne. Tradisjonen med å sende inn talen skriftlig hold ut 1800-tallet, før Woodrow Wilson igjen endret på tradisjonen i 1913. Wilson var jo et ihuga fan av parlamentarismen, kanskje dette var hans måte å snikinnføre europeiske skikker på? Uansett, siden har det vært tradisjon for at presidenten inviteres av Speaker of the House for å tale til Kongressen - og selvsagt folket.
I 1982 startet Ronald Reagan en annen tradisjon, nemlig å invitere gjester med seg som fikk sitte ved siden av førstedamen i Kongressens galleri. Reagans første gjest var helten Lenny Skutnik, som reddet livet til en passasjer etter at et fly krasjet i Potomac River (som renner gjennom Washington, D.C.).

Det har siden blitt tradisjon at presidenten inviterer med mennesker som på en eller annen måte eksemplifiserer et poeng i talen. Det ventes at Daniel Hernandez, en 20 år gammel "intern" som jobbet gratis for Representant Gabrielle Giffords og hjalp henne etter at hun ble skutt, skal sitte ved siden av Michelle Obama i morgen. Det er også mulig at flere fra Tucson tragedien får sitteplasser i galleriet ved førstedamen.

For en Hollywood-versjon av hva som skjer i morgen, ta en titt på Presidentens State of the Union-tale (andre sesong, episode 13) hvor en stor del av handlingen fokuserer på problemet med å sikre at de "amerikanske heltene" presidenten har invitert til å sitte i galleriet under talen ikke har en bekymringsfull fortid.

Caution on Tunisia, please

Herved får Dagens DCs lesere gleden av å lese Assistant Professor Anne Mariel Peters' ekslusive analyse (kun for dere!) av det som nå skjer i Tunisia, samt hva dette sier om USAs demokratiprosjekt i Midtøsten. 

The departure of President Zein al-Abidin bin Ali from Tunisia last Friday marks the first time that mass protests have brought down an Arab head of state. By landing in Saudi Arabia, Mr. Ben Ali joined a small and disreputable club that mostly consists of weak and unpopular post-colonial monarchs (King Fu’ad of Egypt, Idris of Libya, and the Hashemites of Iraq) and military despots (Saddam Hussein, Amin al-Hafiz, ‘Abdel Salam ‘Arif). As the head of a single party dictatorship that successfully guided Tunisia into export-led growth, Ben Ali was neither. His deposal is truly a landmark—full stop.

However, many American analysts see more in Tunisia: a bottom-up, "Jasmine revolution" led by new social media that will produce a domino effect in other corners of the Arab world.  Democracy advocates have jumped at the opportunity to encourage a proactive US role in Tunisian political opening, and remind us (lest we forget) of the fallibility of Arab authoritarianism. Ironically, few parallels are ventured between Tunisia and the Middle East’s last revolution—which peaked with the arrival of Ayatollah Khomeini in Iran on February 1, 1979.

But let’s examine some of these claims. First, do the events in Tunisia constitute a revolution? The late American political scientist Samuel Huntington claims, “A revolution is a rapid, fundamental, and violent domestic change in the dominant values and myths of a society, in its political institutions, social structure, leadership, and government activity and policies.” Revolutions are distinct from coups, rebellions, civil wars, or any other conflict that results in only superficial changes to the regime, state, and society.

 

The trouble is that we do not yet know how the Tunisian story ends. Some details echo revolutions of the past. The country’s young protestors seem to fit the classic paradigm of young, educated, and frustrated revolutionaries—people whose modernizing, socioeconomic ambitions surpass the current regime’s ability to accommodate them. The unemployment rate in Tunisia is around 20 percent, and this month’s riots were catalyzed by the self-immolation of a young, male, and college-educated fruit vendor whose license had been confiscated by authorities. Trade unions are playing a role in the protests, and there also appear to be divides within the military.

 

Yet a number of other factors indicate that Tunisia’s new government will be the Ben Ali regime all over again, just without Ben Ali. On Monday, a caretaker government was announced that includes Ben Ali’s party, the Democratic Constitutional Rally, but excludes Islamists and the communist party. A negative development in itself, this announcement is likely a function of Tunisia’s notoriously weak political opposition and civil society. Crushed for decades by a highly coercive police state, it is unlikely that any group will be sufficiently organized and well equipped to push through a revolution—let alone bargain for political opening as many analysts hope.

 

Second, is the mass unrest in Tunisia likely to inspire similar events in other Arab countries? This claim contains the hidden assumption that other Arab publics do not know what is good for them or, in the very least, need an inspiring scene of Tunisian rioters on Al-Jazeera to compel them to action. Nothing could be further from the truth. Arab publics have witnessed their regimes engage in repression, torture, overt collaboration with the Central Intelligence Agency (CIA), peacemaking with Israel, backhanding Palestinians, and supporting two highly unpopular wars in Iraq and Afghanistan. It is difficult to see how screenshots from Tunisia could be any more inspiring. Most citizens, afraid of repression or happily co-opted into massive state welfare systems, simply choose to remain at home.

So why all this talk of a Jasmine Revolution? “The First Arab Revolution?” Domino effects? Perhaps the answer is that Tunisian politics has stakeholders far outside its own capital. After eight years of democracy promotion and no Arab democracy to show for it, the outgoing Bush administration cast a pall on Washington’s community of democracy advocates, a diverse group of scholars, politicians, think tank analysts, and democracy organizations. President Obama’s 2011 budget request marked a 10 percent increase from 2010, but the president has also removed controversial direct funding to Egyptian civil society organizations— a strategic and symbolic move that the democracy community has strongly protested. From this perspective, the euphoria around Tunisia is understandable: it is the opportunity that many thought would never come. However, democracy advocates run the risk of Peter and the Wolf. If American expectations for Arab democracy are again dashed, a willing ear may be difficult to find in the future. 

Caution on Tunisia, please.

Anne Mariel Peters is assistant professor of government at Wesleyan University in Middletown, Connecticut. She can be reached at apeters@wesleyan.edu

Opptur for Obama?

Etter et vanskelig år har meningsmålinger den siste måneden vist tegn til lysere tider for Obama-administrasjonen. Som tidligere nevt i denne bloggen (sett fra et kynisk perspektiv riktignok) var Tucson-tragedien en politisk opptur for Obama som nasjonens eneste samlende leder. Men hans flotte tale i Tucson var mer som toppen på kransekaka, siden den kom etter en rekke politiske seire i desember. Som Talking Points Memo rapporterer viser meningsmålingene nå for første gang siden i mai i fjor at Obama får en netto positiv vurdering av spurte, noe som betyr at det ikke lenger er flere amerikanere som synes Obama gjør en dårlig jobb enn som synes han gjør en god jobb. Nå er riktignok marginen liten og det egentlige spørsmålet blir da: hva burde Obama adminsitrasjonen gjøre nå?

Det enkle svaret, som innebærer umulig politisk kunst, er at Obamas politiske rådgivere må trylle en liten måned med positive tegn om til en langvarig trend. Dersom den (laaangsomme9 økonomiske rehabiliteringen fortsetter er dette slettes ikke umulig. Nå som republikanerne har flertallet i Representantenes Hus kommer de til å stilles til ansvar for sine handlinger (som for eksempel deres ønske om å stemme over en reversering av helsereformen) noe som betyr at Obama-administrasjonen får en politisk fiende som de kan rette oppmerksomheten mot. I tillegg vil State of the Union i Kongressen 25. januar talen være en god mulighet for Obama til å bygge på den positive utviklingen og forlenge følelsen i folket av at kun presidenten kan være nasjonens leder/heve seg over det politiske spillet i Kongressen. Nå tok riktignok det politiske spillet pause i forbindelse med skyte-tragedien, men dette regner man med er over i morgen, når Representantenes Hus skal stemme over helsereformen. (FOX News programleder Chris Wallace sa for øvrig nylig at han mener det må gå an å diskutere denne loven uten at man kaller hverandre sosialister og fascister. God poeng, Wallace...)

Så, nå er det på tide å si som Jed Bartlett, alle demokraters favoritt-fantasipresident, "What's next!" Der finnes nemlig nå en liten mulighet for å få overtaket igjen, dersom Obama-administrasjonen griper den.

Obama taler til folket i Tucson

 Obama talte til en forsamling på over 14 000 i Tucson i Arizona i natt.
Politiske rådgivere i sentrum ville nok i forkant av talen sagt at Obama burde holde den så upartisk som mulig. Rådgivere mer til venstre ville nok oppfordet til en modig tale mot høyresidens retorikk og for strengere våpenkontroll.

Men Obamas tale var ikke en tale skrevet av politiske rådgivere. Han skrev visstnok mesteparten av talen selv, og vendte tilbake til valgkampens (i 2008) tendens til religiøse bilder og sitater. Han var mer presteaktig enn politiker-aktig i går. Han snakket om USA som en familie, og vendte tilbake til temaet som går igjennom Obamas politiske karriere som en rød tråd; nemlig at amerikanerne ikke må glemme at det er mer ting som binder dem sammen enn som skiller dem. Først i siste delen av talen nevnte Obama at tragedien fortjener en verdig og upartisk diskusjon om hvorfor dette skjedde. Han avviste at røff politisk retorikk direkte førte til tragedien. Men oppfordret likevel alle amerikanere til å streve mot en høflig offentlig diskurs.

Det faller ikke Obama naturlig å være partisk, han ønsker alltid å sveve overfor den politiske støyen. (Dette er noe av det som irriterer republikanere mest ved Obama og får dem til å anklage ham for arroganse.) Washington Posts E. J. Dionne skriver at selv om Obama fokuserte mest på fortellinger om de drepte, var det de eksistensielle øyeblikkene i talen som man fester seg ved og som forblir i bevisstheten.

Likevel: responsen inne i auditoriumet til University of Arizona, Tucson gjorde at dette føltes som en politisk seierstale. Obama ble ikke bare avbrutt av utallige applauser, men også entusiastiske tilrop og plystring. Om dette kom av Obamas popularitet blandt publikum eller deres ønske om å vise styrke og entusiasme etter tragedien, vites ikke, men responsen var overveldende. Man må tilbake til valgkampen i 2008 for å finne like mye publikumskjærlighet.

Hva skjer nå? Antakelig et par dager til med høflig lavmælthet (Representantenes Hus har utsatt sin kontroversielle avstemming over helsereformen) for deretter å vende tilbake til business as ususal, tenker jeg...

Never waste a good crisis?

Ett av mottoene til Obama-administrasjonen har vært, "never waste a good crisis". Det var Rahm Emanuel, tidligere stabssjef i Det hvite hus, som først sa dette med tanke på hvilke positive reformer den økonomiske krisa kunne produsere. Men i lys av helgas tragiske hendelse i Arizona får man assisoasjoner til en annen krise, som en annen president brukte meget effektivt.

Da Timothy McVeigh utførte bombeattentatet mot den føderale bygningen i Oklahoma City 19. april 1995 var det seks måneder siden Bill Clinton og demokratene hadde tapt så det ljomet i Kongressveggene i deres første mellomvalg. Newt Gingrich tok over som Speaker of the House og så på seg selv som den neste presidenten. Republikanerne utnyttet Clinton og demokratenes svake punkter og overtok initiativet i politikken, noe som førte til at Clinton ydmykende måtte insistere på at "the president is still relevant here" 18. april 1995. Så kom attentatet. Og når en krise intreffer, samler en befolkning seg rundt deres leder. Bill "I feel your pain" Clinton var meget flink til å sette ord på befolkningens smerte og sinne, og brukte anledningen til å vise seg som "Commander in Chief". Han brukte også anledningen til å kople den ekstreme retorikken på høyresiden med voldshandlinger som McVeighs, noe han har gjentatt under Obamas første to år.

Barack Obama er ikke en "feel your pain" kind of a guy. Han liker rasjonalitet, logikk og argumenter. Å snakke om "evil" (slik Clinton gjorde i pressekonferansen etter bombeangrepet) gjør han synlig ukomfortabel. Men Obama har nå en mulighet - for de som kynisk tenker sånn (altså alle hans politiske rådgivere i Det hvite hus) - til å bygge på de politiske suksessene som kom i desember ved å promotere seg selv som USAs samlende leder (dette var jo temaet for valgkampen hans i 2008...) og dermed skape avstand til det nye republikanske lederskapet i Kongressen. Å heve seg over politikken og bli alles leder igjen (som Newsweek skriver - hvor i huleste ble det av Obamas lederegenskaper etter at han vant valget?).

Dagens skurk - roping, skriking, beskyldninger om landssvik (sosialisme), irrasjonalitet og ekstremisme - er jo nettopp det motsatte av det Obama kan tilby av lederegenskaper. Det at Speaker Boehner har utsatt all politisk aktivitet i Representantenes Hus i en uke (som innebefatter en avstemming over helsereformen) viser at alle politiske spillere nå er klar over at det som er in denne uka er å være lavmælt og upartisk.

Når Obama går opp på podiumet i Kongressen 25. januar for å tale til Kongressen og nasjonen i hans årlige State of the Union må han bruke anledningen til å kombinere følelser og rasjonalitet, samt kople vold med høyresidens ekstreme retorikk på en uvanlig delikat måte. Han må ikke være for direkte i denne koplingen, og dermed virke for partisk, men han må heller ikke vike unna og virke for blass og irrelevant. Han må vise at han er den eneste som ikke er partisk, samtidig som en begår en meget partisk handling.

Good luck, Mr. President.

Stop. You're killing me.

I lys av gårsdagens tragiske hendelse i Arizona oppfordrer jeg alle lesere av Dagens DC til å ta et sekund og lese Washington Post spaltist Dana Milbanks tankevekkende spalte fra 10. november, hvor han skrev om den farlige retorikken på høyresida (Milbank rettet særlig kritikk mot Bill O'Reilly, som hadde festet seg ved Milbank og pekt ham ut på tv showet sitt på FOX) og hvordan dette oppfordret til vold.

Nå vet vi fortsatt ikke hva som inspirerte 22-årige Jared Lee Loughner til å møte opp på en Safeway (matbutikk) med (sannsynligvis) et semi-automatisk våpen og skyte Representant Gabrielle Giffords i hodet, samt skyte andre oppmøtte (i blandt dem en 9 år gammel jente som var født 11. september, 2001, rapporteres det om). Det trenger jo ikke være politisk motivert. Men den lokale sheriffen (Pima County Sheriff Clarence W. Dupnik (D)) var meget fokusert på den muligheten, og sa:

"The anger, the hatred, the bigotry that goes on in this country is getting to be outrageous, and unfortunately Arizona has become sort of the capital." "We have become the mecca for prejudice and bigotry."
~

Tea Party: Republikanernes strenge hustru

Tea Party kandidatenes strenge insistering på at statsbudsjettet må kuttes og statsgjelda må synke er jo i og for seg gode ideer (om enn noe uklart hvordan dette skal gjennomføres i praksis). Men de nye tea party-affilierte i Representantenes Hus representerer ikke Det amerikanske tepartiet. De representerer Det republikanske partiet. Nå lot alle republikanerne og demokratene i går som om at det å lese opp Grunnloven i Representantenes Hus var en veeeeldig god ide, kjære nygifte teparti-hustru, men det skal bli interessant å se hvor lenge far i huset - altså republikanerne ved Speaker of the House John Boehner - orker å snakke pent med den litt volatile husfruen. (For øvrig har jeg tidligere skrevet at Boehner er mest kjent for sin konstante gulaktige brunfarge, men nå er han definitivt mer kjent for å sippe i tide og utide når han blir intervjuet om AMERIKA!)

For eksempel er det jo klart at planen med å reversere helsereformen kommer til å øke, ikke minske, statsgjelda. Som E.J. Dionne skrev så bra i Washington Post i går så er det litt uklart akkurat hvordan republikanerne har tenkt å kutte i budsjettene (100 milliarder dollar er målet visstnok) og akkurat hvordan Grunnloven egentlig relaterer seg til det hele.

For en fin måte å avslutte uka på og forberede seg på galskapen som helt sikkert kommer fra Capitol Hill, ta en titt på Jon Stewart's harselering med den nye Kongressen her. God helg!

Hva sa egentlig folket nå?

I dag er den store dagen - republikanerne inntar Representantenes Hus med flertall og får derfor nye lederposisjoner de neste to årene. John Boehner (Ohio) skal lede 80 nyvalgte (samt 262 republikanske veteraner) som Speaker of the House med Eric Cantor (Virginia) ved sin side som majoritetsleder. Sammen skal de "revolusjonere" amerikansk politikk, Washington D.C., lobbyistkorrupsjonen, budsjettet og mange, mange andre ting. Ihvertfall hvis vi skal tro retorikken under valgkampen.

Særlig får det republikanske lederskapet hendene fulle med å takle sine nyankomne og ivrigste medlemmer. Tea Party kandidatene har lovet så mangt, blandt annet å ikke stemme for å øke grensa til USAs statsgjeld (som jo må gjøres, ellers blir det pinlig og vanskelig for USAs utenlandsgjeld), og å så definitivt stemme for reversering av helsereformen (eller "Obamacare" som de kaller det).

Dette vet de at det amerikanske folket er for, fordi det var den unisone beskjeden folkets røst uttrykte i Kongressvalget i november. Sier republikanerne. Demokratene, derimot, er ganske så sikre på at folkets røst egentlig er ganske positiv til helsereformen (særlig dersom republikanerne forsøker å fjerne populære deler av den) og at det valget egentlig var et uttykk for, var økonomiens sørgelige tilstand og manglende jobber.

Begge partiene synes dog å være enig i at det er alt for mye partiskhet i Kongressen og at man må "snakke sammen" og være samarbeidsvillige. Det sier de iallefall, noe som jo tyder på at de tror dette er det det amerikanske folket vil høre. Uansett hvem som er i mindretall i Kongressen, klager mindretallspartiet over maktarroganse fra flertallspartiet. Obama ble kritisert av republikanerne fordi han i 2009 begrunnet sine handlinger med at "vi vant valget."

I Senatet sier republikanerne at de har brukt det kontroversielle parlamentariske verktøyet filibuster fordi demokratene ikke har latt de være med på lage-lov-leken. I Representantenes Hus har republikanerne klaget over strenge regler laget av demokratene som har forhindret repubublikanerne i å foreslå lovtillegg. Dermed er det litt ironisk - dog ikke det minste uventet - at republikanerne nå ser sitt snitt til å utnytte sitt nye flertall i samme Representantenes Hus for å holde demokratene unna prosessen.  Hvorfor det? Jo, fordi republikanerne vant valget.

Så da er runddansen i gang igjen...

Nytt år - ingen muligheter

Rett før jul kom en meget etterlengtet diskusjon blandt interesserte om hvorvidt USAs ubetingete støtte til Israel egentlig er bra for USA og fredsprosessen.
Det har vært meget interessant å følge Midtøsten-debatten i USA de siste årene, da mye har endret seg. Fra å være et land hvis media og politikere ensidig støttet den til enhver tid sittende israelske regjering i tett opp mot enhver situasjon har debattet utvidet seg og blitt mer åpen for motargumenter. Særlig har dette skjedd de siste par årene, etter en trang fødsel med statsviterne Mearsheimer og Walts (meget kontroversielle) bok The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy publisert i 2007. Her ble det presentert argumenter for hvorfor USAs ensidige støtte til Israel var i mot USAs "nasjonale interesser" (som jo statsvitere som liker realismeteorien innenfor internasjonal politikk liker å skrive om) og pekt på den sterke innflytelsen som pro-israelske lobbyister har i Kongressen spesifikt og den politiske diskusjonen generelt. Etter en runde med anklager om anti-semittisme (alltid tilstedeværende i Midtøsten-debatten i USA) kom man endelig til sakens kjerne, og man har derfor fått en akademisk debatt til å ta rot i offentligheten, noe som har ført til at tidligere sterke pro-israelske medier som New York Times har endret hvordan de skriver om konflikten. Særlig har det vært interessant å lese den ellers så ubrukelige Thomas Friedmans innlegg det siste året, som har vært uvanlig kritiske til USAs involvering i fredsprosessen og hans snikende mistanke om at USA nå er Israels nikkedukke.

Men kanskje enda mer slående er det at snart eks-redaktør av The New Republic, Marty Peretz, hvis støtte til Israel har vært lang, sterk og høylydt (han skrev for eksempel i høst at muslimer kanskje ikke fortjener ytringsfrihet), nå ser ut til å kvalifiseres noe - ihvertfall består hans nåværende opphold i Israel blandt annet av å delta i demonstrasjoner i mot israelske bosetninger i en arabisk bydel i Jerusalem.

Angsten blandt israel-vennlige amerikanere vokser ettersom Israel viser seg fra en ikke-liberal, ikke-sentrumsorientert side. The Atlantics Jeffrey Goldberg spurte for noen dager siden, hva hvis Israel i framtiden ikke lenger er et demokrati, men velger religion som betingelse for statsborgerskap?
I det hele og store viste høstens fiasko at Netanyahu-regjeringen ikke er opptatt av å støtte USAs forsøk på å gjenopplive fredsprosessen, og da spør kommentariatet seg: hvorfor skal vi da støtte Israel?
At dette spørsmålet i det hele tatt blir stilt, indirekte eller direkte, er en revolusjon i den amerikanske debatten.