Kvinner som forsker på internasjonal politikk

Vi skriver 2011, men forskningsfeltet internasjonal politikk er fortsatt dominert av menn. Hvordan er det egentlig å være kvinnelig forsker i et felt med så skjev kjønnsbalanse? I årets siste utgave av Internasjonal Politikk har jeg intervjuet tre imponerende – og kvinnelige - skandinaviske forskere og spør: Har deres kjønn hatt noe å si for deres karrierer? Er kjønn en viktig tematikk, personlig og profesjonelt?

Selv fant jeg lite aksept for og få tanker rundt kjønnsproblematikk da jeg tok min Ph.D.-utdannelse ved et amerikansk universitet. Samtidig var det (selvsagt) overalt. En av våre fremste kvinnelige professorer i politisk teori sa rett ut at hun hadde måttet velge mellom karriere og familie, siden hun enten måtte ha brukt tiden sin i starten av karrieren på å publisere artikler eller få barn. Begge deler var det ikke rom for i hennes jobb. Så var det studievenninnen som syntes snakk om at det å være kvinnelig Ph.D.-student skulle være noe annet enn å være en mannlig en, var latterlig i starten av studiet. Innen hun hadde fullført og fått seg jobb, hadde hun derimot endret mening fullstendig.

Kanskje er det rett og slett slik at skandinaver er mer opptatte av dette spørsmålet og derfor mer oppmerksomme på kjønnsproblematikk? Eller tvinger vi fram spøkelser der ingen finnes? Har kjønn egentlig noe å si for kvinnelige forskere? Dette er noen av spørsmålene som ble stilt danske Lene Hansen, professor, Institut for Statskundskab, Københavns Universitet; norske Inger Skjelsbæk, assisterende direktør og seniorforsker ved PRIO; og svenske Ann Towns, universitetslektor ved Högskolan Väst i Trollhättan. Noen av deres erfaringer er slående like (alle tre nevner viktigheten av en nær og støttende mentor), andre meget ulike (Hansen mener seg aldri forskjellsbehandlet på grunn av sitt kjønn, mens Skjelsbæk og Towns har andre erfaringer).

Se Internasjonal Politikk 04/2011 http://www.idunn.no/ts/ip/2011/04/art06.

Barack Obama og den arabiske våren: en analyse

De fleste amerikanske presidenter konfronteres i løpet av sin tid i Det hvite hus med utenrikspolitiske hendelser de ikke hadde forutsett. “It would be the irony of fate if my administration had to deal chiefly with foreign affairs”, uttalte Woodrow Wilson før han ble president i 1913. Likeså med George W. Bush – den moderne Wilson på mange måter – som trodde hans tid skulle brukes på stormaktene Russland og Kina, og ikke i grenselandet mellom Afghanistan og Pakistan. Irak var muligens en mindre overraskelse. Barack Obama hadde mindre utenrikspolitisk erfaring enn overnevnte da han inntok Det hvite hus i januar 2009, men selv mer erfarne presidenter ville hatt vanskelig for å forutse hva som skulle skje vinteren 2010 og i 2011. Ingen av Obamas utenrikspolitiske prioriteringer omfattet å takle en protestbølge i Nord-Afrika og Midtøsten som ville føre til flere amerikanske alliertes fall. Og for en president som har som mål å avvikle den amerikanske militære tilstedeværelsen i Afghanistan og Irak, var en militær intervensjon i Libya absolutt nederst på prioriteringslisten.

I årets siste utgave av tidsskriftet Internasjonal Politikk skriver jeg, Forsvarsminister Espen Barth Eide samt Kori Schake (ved Stanfords Hoover Institution, tidligere ansatt i George W. Bush administrasjonen) om den arabiske våren. Kori og jeg argumenterer mot hverandre, da jeg skriver at Obamas kontroversielle (og sterkt kritisert av den amerikanske høyresiden) reaksjon på Den arabiske våren og Libya står til god karakter. Jeg mener at hans avventende og tilbakeholdende reaksjonsmønster var lurt, all den tid demokratiets krefter i Midtøsten så absolutt ikke trengte innblanding fra USA (med all den slagkraft anklagelser om imperialisme og amerikansk innblanding kunne hatt blant befolkningen). Kori er, ikke uventet, meget uenig. Til syvende og sist er det dog historien som dømmer. Går Den arabiske våren over i en sommer, vil Obamas nøkterne reaksjon bli hyllet som vis. Fryser den fast, vil han helt klart bli anklaget for ikke å ha gjort nok i den første, prekære, tiden.

Se Internasjonal Politikk 04/2011: http://www.idunn.no/ts/ip/2011/04/art09

Syv år og et pussig vennskap

Som en del av 40-årsjubileet til Den norske Fulbright-alumni foreningen har vi laget en bok fylt av bidrag fra tidligere Fulbrightere, blant annet Henrik Syse, Hanne Skartveit, Bernt Hagtvedt og Jan Egeland. Nedenfor er mitt bidrag.

Som en som har doktorgrad i amerikansk politikk, og har bodd til sammen ni år i USA er det både til frustrasjon og glede at det i Norge bor 4, 940, 400 USA-eksperter. Egentlig mest glede, for er man interessert i internasjonal politikk er det helt nødvendig å forstå USA. Her følger et møte med menneskene som sjelden ender opp som helter i amerikanske filmer og TV-serier – de konservative.

Nordmenn har sterke meninger om landet på andre siden av Atlanteren. Noen basert på egne erfaringer eller studier, andre basert på mindre trygt empirisk grunnlag. På den ene siden har man dem som er skråsikre på at de forstår den amerikanske folkesjela etter å ha sett ”The Wire” og studert et semester på utveksling. På den andre siden er det slettes ikke alle som ser nytten av å studere dette landet, enten fordi man tror man allerede kjenner det eller man tenker at det ikke er viktig. Som professoren i tysk ved Universitetet i Tromsø en gang sa til meg da jeg fortalte at jeg skulle studere amerikansk politikk: ”Hvorfor det? Er det ikke bedre å studere noe mer interessant?”

Min konklusjon har vært det motsatte av professoren sitert overfor. For de som er interessert i internasjonal politikk er det helt nødvendig å forstå USA. For oss nordmenn, som har levd med en konstant inspirasjons- og irritasjonskilde på den andre siden av Atlanteren siden 1776, burde det å lære USA og kjenne, være obligato­risk. Det at antall norske studenter i USA har sunket kraftig siden 1990-tallet, er bekymringsfullt. Om dette er et tegn på svekket ideologisk tiltrekningskraft (såkalt myk makt) kan jeg ikke si sikkert, men det er helt klart at det i Norge er mer populært å studere og forske på land like små og originale som oss selv, heller enn stormaktene i verden.

Det er også synd at de som faktisk studerer i USA, reiser til storbyer som reflekterer en helt annen kultur enn mesteparten av USA. Særlig gjelder dette for ”Europa-light” områder som New York, Boston og San Francisco. Jeg er selv glad i disse fantastiske byene, og ingen kan klandres for å ville gå på ett av deres mange anerkjente universiteter. Men USA defineres jo blant annet av sitt mangfold. Og der finnes så definitivt et annet USA. Ønsker man å komme den amerikanske folkesjela nærmere nytter det rett og slett ikke å oppholde seg på økologiske kaffebarer i storbyene på øst- og vestkysten.

Madeline og meg
Jeg var så heldig å få tilbringe syv år ved Thomas Jeffersons universitet og stolthet, University of Virginia. Universitetet ligger ute på landet, to og en halv timers kjøretur fra Washington DC, i byen Charlottesville. Jefferson ønsket at det på hans gravstøtte skulle stå tre ting: At han var forfatter av Uavhengighetserklæringen, samt Virginias statutt for religiøs frihet, og at han var faren til universitetet i Virginia. Det var derimot ikke plass til at han var USAs tredje president. Jeffersons stolthet er ikke så veldig kjent i Norge, men er – etter UC Berkeley – USAs beste offentlige universitet.
Jeg dro dit med et Fulbright-stipend for å ta en mastergrad. Men ting har en tendens til å balle på seg (i statsvitenskapen kjent som “path dependency”  – det var nerdehumor). Da jeg fikk tilbud av fakultetet om å fortsette med en doktorgrad, ba jeg om betenkningstid. Fakultetets avdelingsleder overtalte meg med følgende karismatiske tale: ”Well, you don’t have anything better to do, right?” Og det hadde jeg heller ikke.

En av de mest uventede hendelsene i løpet av de syv årene skulle bli mitt vennskap med en meget evangelisk kristenkonservativ familie. Før jeg flyttet til Virginia fikk jeg nemlig et brev fra det jeg trodde var universitetets egen organisasjon for internasjonale studenter, med et tilbud om å stifte bekjentskap med en ”vertsfamilie” – ikke en å bo hos, men en å feire Thanksgiving med, gå på sportsarrangementer med, etc. I det hele tatt å hjelpe meg med min kulturelle integrering. Jeg takket ja til tilbudet, og ble på Dulles Airport i Washington møtt av en høy dame med enda høyere hår og en rød rose i hånda. Madeline Trotmans intensjon – som en del av den private, kristne organisasjonen hun var medlem i, og som ikke var tilknyttet universitetet – var å omvende meg/forsikre seg om at jeg var en god kristen som har ”Jesus in my heart”.

Det ble starten på syv år med diskusjoner om Gud, tro og politikk. Madeline er stor-fan av konservative talk radio verter, og oppmuntret meg flere ganger til å høre på Rush Limbaughs radioprogram, fordi ”he is changing so many hearts out there”. Det føltes fullstendig surrealistisk å bli fortalt av en omsorgsfull, kjærlig, uegennyttig bestemor at jeg måtte passe på å få med meg radioprogrammet til en hatefull, diskriminerende, propaganderende eks-pillemisbruker fordi han spredte Det gode budskap. Men slik var det altså.

Å lære Madeline og hennes familie å kjenne (bestående, i god evangelisk tradisjon, av fire barn og tjue barnebarn, da prevensjon ikke er så veldig populært) var å lære den amerikanske sosialkonservatismen å kjenne. Sarah Palin er den store heltinnen, og Fox News er gud. Hun stemte på John McCain i 2008, men holdt seg for nesa mens hun gjorde det (han var ikke sosialt konservativ nok). Jeg klarte aldri helt å forstå hvordan et så fantastisk sjenerøst og åpent menneske klarte å høre på de aggressive og hatske radio og tv-vertene som Limbaugh og Bill O’Reilly, og vi måtte ha flere runder hvor jeg forsøkte etter beste evne å forklare at Barack Obama sannsynligvis ikke var muslim. En ting ble dog etter hvert klinkende klart: De som tror på Gud er in, og de som ikke tror er ut. Og det handler ikke bare om å tro på Gud – det skal være en offentlig, misjonerende, insisterende gudstro. Personlig kristen er for pyser.
Og her kommer vi til noe av det som nordmenn (og mange europeere) finner vanskeligst å forstå ved konservatismen i USA. Kristendommen står i høysete for alle aktiviteter, sosiale som politiske. Religion skal gjennomsyre samfunnet. Grunnlovsfedrenes insistering på separasjon mellom stat og kirke utgjør kanskje den eneste gangen de gjorde en feil, ifølge Madeleine & co.

Min kjære Madeline – som selv var blitt skilt fra sin mann – var bekymret for det meste i mitt liv: At foreld­rene mine var skilt, at jeg ikke trodde på Gud, at jeg ikke gikk til gudstjeneste (men jeg reddet meg ofte med at jeg jo var konfirmert). En gang – i et svakt øyeblikk av dårlig samvittighet etter at jeg hadde takket nei for n’te gang til å bli med i kirka på en søndag – sa jeg ja til å bli med på misjonærsamling i Roanoke. Madeline har nemlig reist verden rundt som misjonær. Hun har bodd i Sveits, Kina, Sør-Korea, og fikk tvillingdøtrene sine da hun var misjonær i Mexico.
Hun snakker spansk og er informert om andre kulturer. Roanoke ligger i tjukkeste Virginia, og minner om skumle scener i filmer som involverer pickup trucker og trailer-parker. Her fikk jeg være med på misjonskonferanse i en av Roanokes megakirker, hvis hovedpresentasjon var en power point-fremstilling av Europa. Presentasjonen forklarte i dramatiske ordelag hvorfor Europa var ”mørkets kontinent”: Ikke bare var ateismen løs blant lokalbefolkningen, men den raskest voksende religionen var islam! Dette var heldigvis før Obama ble president, ellers vet jeg ikke hvordan det skulle gått med livsviljen til publikum i salen.

Madelines egen erfaring med Islam var ikke en suksesshistorie. Hun stiftet i en periode et vennskap med en muslimsk student fra Kuwait. Denne unge jenta måtte etter hvert gi Madeline klar beskjed om at de ikke kunne treffes lenger, da Madelines iherdige forsøk på misjonering ikke falt i god muslimsk jord. I motsetning til de to er Madeline og jeg fortsatt venner, og har god kontakt.

Selv om vi aldri ble  – eller blir – enige om Gud, ekte­skap, politikk eller homofili, så var det en flott opp­levelse å knytte bånd til en pratsom, nysgjerrig og snill bestemor. Jeg tenker stadig tilbake på alle lunsjene våre, og håper og tror jeg aldri ”jattet med”, men heller fortalte min side av saken så diplomatisk som mulig. Vi var jo sjelden enige, og fikk aldri konkludert med noe som helst. Vårt vennskap ble en pågående enighet om å være uenig. Selv om jeg aldri ble komfortabel med Madelines syn på sosiale spørsmål, så gav hun meg en sosialantropologisk gave: Et vindu inn i et USA som få nordmenn får sjansen til å utforske.

Republikansk akademia
Det å bo i Virginia hadde også andre bestemte fordeler. Det var en nyttig eksersis å få studere under prominente konservative professorer ved universitetet, og ikke minst diskutere sammen med konservative studenter. Jeg tok flere kurs med Professor James Ceaser, en kjent konservativ som ofte skriver i The Weekly Standard – nærmest de neokonservatives medlemsblad. Dersom man skulle ha hatt noen forestillinger om at politiske synspunkter ikke har noe å si for det vitenskapelige studiet av statsvitenskap, så ble de i alle fall grundig knust.

Det var helt åpenbart at vi kom fra motsatte ideologiske planeter, og at dette hadde farget våre statsvitenskapelige interesser og perspektiver. Som europeer og nordmann ble jeg tidlig utpekt som kullets sosialist, og måtte forsvare helt gjennomsnittlige norske politiske synspunkter fra Stalin-stempelet. Jeg måtte også bære Ceasers byste av den franske aristokraten og USA-fareren Alexis de Tocqueville til forelesningsrommet, uvisst om dette var straff for lefling med sosialismen eller vanlig kutyme.

Et av temaene Ceaser var mest opptatt av, var det de i USA kaller ”the Founding”, altså grunnleggelsen av USA. Hans sterke tilknytning til grunnlovsfedrene – the Founding Fathers – er en populær konservativ aktivitet som vi for eksempel ser gjenspeilet i dagens Tea Party bevegelse. Denne ideen om at USA ville vært et bedre land dersom man bare kunne finne tilbake til det USA som eksisterte når grunnlovsfedrene levde er utbredt blant amerikanske konservative. ”The cult of the Founding” – grunnleggelseskulten – er en viktig del av den konservative bevegelsen i USA og forklarer for eksempel hvorfor mange Tea Party aktivister går rundt med Grunnloven i jakkelomma.
Det å møte en briljant konservativ professor var for meg meget nyttig. Jeg hadde vel aldri – når sant skal sies – møtt noen før. En konservativ professor, altså. Mine konservative medstudiner påpekte at dette jo var fordi akademia ofte er en liberal bastion hvor konservative gjerne møter fordommer og føler seg fremmedgjort. En vanlig påstand i USA, men antakeligvis like sant i Norge.

Det genuine ideologiske mangfoldet ved University of Virginia var forfriskende og stimulerte til en type debatt man ikke kan ha dersom man er grunnleggende ideologisk enig. For meg, som kom fra Norges venstreside, var læringskurven bratt, men særdeles interessant. Opplevelsen har gjort at når fenomener som Tea Party bevegelsen dukker opp, så kan jeg forstå hva de sier. Jeg liker det ikke, men språket de snakker er gjenkjennelig. Vel, noe av det, i alle fall.

Elsk/hat
At nordmenn elsker å hate USA er en klisjé, men dette er selvsagt bare halve historien. Vi elsker jo også å elske dette landet. USAs ideologiske makt har vært betydelig for Norge siden før det moderne Norge ble grunnlagt, all den tid Norges egen grunnlov var inspirert av den amerikanske (og selvsagt den franske) grunnloven. Dette på tross av seminarlederen i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo som kunne informere meg som cand. mag. student at den franske revolusjonen kom før den amerikanske, siden den franske jo var viktigst.

Siden 1814 har nordmenns politiske perspektiv på og forhold til USA vært en følelsesmessig berg-og-dalbane. Forakten for konservative republikanere er stor – som man så med Ronald Reagan og George W. Bush, jr. – like stor som mangelen på forståelsen av dem. Nordmenn har samtidig stor sympati for demokrater; Woodrow Wilson og Franklin Roosevelt nøt dyp respekt (med god grunn, selvsagt), og alle forelsket seg i John F. Kennedy, Bill Clinton, og Barack Obama.
Det at President Obama fikk fredsprisen 10 måneder inn i sin første presidentperiode, etter å ha oppnådd å prate pent med mer fremmedord enn sin forgjenger, sier sitt om hvor entusiastiske vi var som nordmenn da denne nesten-europeeren inntok Det hvite hus. Som Tove Bjørgaas skriver i sin bok Frykt og Forandring: Dette var helt klart en Thorbjørnetjeneste. Obama selv skulle gjerne betakket seg.

Kulturelt sett har nordmenn den samme lett schizofrene holdningen vi har til politikken: Man er fasci­nert av ”all things American” (det er jo for eksempel en utbredt besettelse blant Oslos urbane elite så vel som Norges generelle befolkning å ”leie et flak og kjøre på tvers av USA”), samtidig som man er meget skeptisk til amerikanisering av ens egen kultur  – selv om man vel i Norge ser en mykere versjon av denne skepsisen enn i mange andre europeiske land. På mange måter er USA Norges kule storebror – lillebror halser alltid etter, livende redd for å gå glipp av noe kult som storebror driver med innenfor musikk eller populærkultur.

Samtidig som man er skeptisk til den allestedsnærværende kulturen, bruker man den også som en vei inn i samfunnsforståelsen. Det er vel ikke få nordmenn som føler de har et nært og personlig forhold til Baltimore på grunn av serien The Wire, New York på grunn av utallige dramaserier, amerikansk-jødisk kultur på grunn av Seinfeld og så videre. Nordmenns overveldende forståelse for og innlevelse i ”gangsta rap” og det harde livet til mafiaen i New Jersey (ja, det var en Sopranos referanse) er både søtt og interessant.

Men nordmenn får en meget spesifikk versjon av den amerikanske kulturen og samfunnet gjennom Holly­wood og Billboard-lista. Det er jo ikke for ingenting at Hollywood kritiseres av konservative amerikanere for å være en liberal bastion. Dette så vi for eksempel i serien West Wing (Presidenten), hvor perspektivet var fra demokratenes side og republikanerne var fienden. Det lages få konservative karakterer som publikum er ment å sympatisere med – kanskje er karakteren «Kitty» i Brothers & Sisters unntaket.

Likeså med rasespørsmålet. Vi får afro-amerikanske actionhelter, Cosby-kos og motor-mouth komikere, uten at dette på noen måte forbereder en på virkeligheten. University of Virginia var i så måte en sjokk­artet opplevelse. Universitetet er et universitet for sørstatenes overklasse. Her var den store majoriteten hvit, rik og relativt konservativ. ”Uniformen” til mine studenter var Ralph Lauren-piqué og luksus-SUVer. Universitetet oser av historie og tradisjon – sørstatstradisjon. Det ble som nevnt grunnlagt av Jefferson, som jo i tillegg til å være tidligere president også var slaveeier. Når man besøker hans berømte eiendom Monticello, kan man også besøke slavekvarterene på baksiden av herskapshuset. Lenge var skolen kun for hvite southern gentlemen  – kvinner fikk ikke offisielt adgang før i 1972. Rasespørsmålet er like betent på skoleområdet som det er i amerikanske samfunn generelt. Samtidig har universitetet også en stor andel afro-amerikanske studenter. Denne merkbare minoriteten holder seg gjerne adskilt fra den hvite majoriteten, med egne ”sororities” og ”fraternities” for svarte og egne studenthjem. En slik ”selv-segregering” er vanlig i USA, særlig i sørstatene. Her er verken slaveri, segregering, eller diskriminering glemt, men heller den store elefanten i rommet  – et av de vanskeligste temaene som amerikanerne stadig må forholde seg til.

Dette var en viktig grunn til at Barack Obama ble sett på som en Amerikas frelser i 2008. Det å velge en (delvis) svart president ble sett på som en meget symboltung handling. På en måte ble det sett på som en øvelse i å be om tilgivelse. Dersom USA kunne velge en svart president kunne kanskje den vondeste skampletten på landets rulleblad legges til side. Dette ønsket var forståelig, om enn malplassert. Obama var ikke en afro-amerikaner i begrepets spesielle betydning. Han var ikke en etterkommer av afrikanske slaver, brakt til USA i lenker på båter, og undertrykt gjennom hundrevis av år. Skampletten berører ikke ham. Derimot berører den hans kone, Michelle Obama. Slik fikk USA sin første afro-amerikanske president som ikke er afroamerikaner, med unik appell både til svarte og hvite amerikanere.

Homecoming
Å komme tilbake til Norge etter syv år i USA og bli titulert ”USA ekspert” er en nervepirrende opplevelse. Alle mener noe om USA. Alle mener de kan noe om USA. Å skulle måle seg opp mot den ypperste europeiske USA-eksperten, den franske aristokraten Alexis de Tocqueville, er skjellsettende. Og heldigvis ikke nødvendig. Som amerikanere vet – liberale som konservative – når det gjelder Tocqueville er det ingen over, ingen ved siden.

En av mine første opplevelser tilbake i Norge var som innleder ved Militærmaktseminaret, arrangert av Forsvarets Stabsskole og Norsk Utenrikspolitisk Institutt. Der snakket jeg om temaet for avhandlingen min, som er amerikansk eksepsjonalisme. Amerikansk eksepsjonalisme er den klokkeklare troen amerikanerne har på at deres land har en spesiell rolle å spille i verdenshistorien. ”Amerika” var spesielt når det ble grunnlagt, i og med at det var det eneste republikanske demokratiet i moderne tid. Så usannsynlig var det at dette lille landet skulle slå Det britiske imperiet i Uavhengighetskrigen at Gud måtte være på amerikanernes side.

Helt siden da har amerikanerne vært nærmest religiøst overbevist om at USA skal vise vei til historiens ideologiske konklusjon: Kapitalistisk, republikansk demokrati. Når besteforeldrene våre hørte John F. Kennedy snakke om USAs misjon i Den kalde krigen, eller våre foreldre hørte Ronald Reagan snakke om USA som ”the shining city on a hill” og min gene­rasjon hørte George W. Bush, jr. snakke om USA som forkjemperen for Det gode, var ikke dette tom retorikk. De tror på dette budskapet. Å forstå dette selvbildet – hvor det kommer fra (Puritanerne på 1600-tallet, samt Grunnlovsfedrene på 1700-tallet), hvordan det har utviklet seg (”Manifest Destiny” på 1800-tallet var for eksempel en oppdatert versjon) og hvordan dette påvirket amerikanernes syn på resten av verden – er en viktig del av det å knekke den amerikanske koden.

Jeg ble deretter intervjuet av ABC Nyheter om dette med amerikansk eksepsjonalisme. Artikkelen skapte en «storm i kommentarfeltet» da mange hadde mye å si om disse amerikanerne. En person skrev at dette var da aldeles innlysende, og man trengte vel ikke doktorgrad for å vite slikt. Tydeligvis ikke, for i Norge er det lite penger til forskning på amerikansk politikk. Det er uvisst hvorfor det er slik. Jeg kan kun spekulere. Er det fordi vi tror vi allerede vet alt om USA og at det derfor er helt unødvendig for oss å skaffe oss kunnskap og kunnskapsmiljøer om amerikansk politikk?

I så fall er dette lettere ironisk, all den tid Norge og dets innbyggere lever på USAs sikkerhetsgaranti. På Blindern sa professorene i statsvitenskap ofte at FN er grunnsteinen i norsk utenrikspolitikk. Dette er riktig, men også feil. FN er grunnsteinen i norsk utenrikspolitikk fordi NATO  – og dermed USA  – er den organisasjonen som underbygger norsk sikkerhetspolitikk. FN er selvsagt viktig, men skal vi være ærlige med oss selv burde vi ha mot til å innse at vi siden 1945 har levd på USAs militære garanti.
USA er Europas beskytter – det sier de ofte nokså ubeskjedent selv – og også vestens leder. USA er FNs skaper og det landet som bestemte det meste av orga­nisasjonens design i planleggingsårene som førte frem til San Francisco-konferansen i 1945. Vi kan være brennende uenige i amerikansk utenrikspolitikk, men realiteten er at vi lever av den, vi også. Vi kan gjerne ønske at Europa blir en enhetlig og kapabel sikkerhetsaktør i framtiden, som forhåpentligvis kan bidra til en mer likeverdig vestlig allianse. Men dette er for øyeblikket et ønske, ikke en realitet. Som Kosovo i 1999 og Libya i dag viser oss, så er vi – enten vi snakker om Norge eller Europa – avhengig av amerikansk militærmakt for å gjennomføre våre utenrikspolitiske prosjekter rundt om i verden.

Så kan vi kanskje spørre oss: Hvorfor er vi alliert med USA i dag? Hva kjemper vi for, nå når Den kalde krigen er over? I følge vårt eget Utenriksdepartement kjemper vi for humanitære verdier. Vi skulle være en “humanitær supermakt”. Ser man nærmere på saken, er det klart at Norge kjemper for det samme som USA, men vi gjør det med ulike virkemidler. Dette gjør de fleste nordmenn på venstresiden til noe lignende politiske hyklere. Vi bruker USA som vår sikkerhetsgarantist slik at vi kan forbli ren og uskyldig som en humanitær, liberal, europeisk fredsnasjon.
Vi latterliggjør den amerikanske misjonstrangen – inspirert av eksepsjonalismen – som alltid skal fortelle alle andre hvordan gjøre ting. Men samtidig forteller vi andre land hvordan lage fred, akkurat som USA gjør, bare med penger heller enn med våpen. Norge har nemlig sin egen eksepsjonalisme, som stammer fra andre kilder enn den amerikanske, og som har sitt eget uttrykk i norsk politisk historie. Vi nekter å være medlem av Europa, og later som om vi ikke er medlem av USAs gjeng. Men det er vi altså, og det båndet stoler vi på at er der også i framtida.
Kan båndet brytes? Selvsagt  – fra USAs side. Norge er ikke spesielt viktig lenger etter Den kalde krigens slutt. Derimot er vi avhengig av USA. Så kanskje er det ikke så dumt å vite litt om dette landet vi trenger så voldsomt likevel.

Otto von Bismarck skal en gang ha sagt at “God has a special providence for fools, drunks, and the United States of America.” Framtidas maktkonfigurering i internasjonal politikk vil vise om han hadde rett, eller om USAs storhetstid snart er forbi. I så fall vil vi oppleve en verdensorden som kan variere fra litt ulik til den vi har kjent siden andre verdenskrig, til en radikalt annerledes orden som ikke lenger spiller på Vestens premisser. Amerikanske forskere varierer i sine prediksjoner. ”Realister” innen statsvitenskapen som John Mearsheimer argumenterer for sannsynlig militær konflikt mellom USA og Kina, skapt av uunngåelige mekanismer som opererer på det internasjonale plan mellom de to framtidige stormaktene. ”Liberale” statsvitere som G. John Ikenberry har klokkertro på at den amerikansk-vestlige ordenen vil overleve, fordi de mener dette er den normativt beste internasjonale ordenen. Dermed spår Ikenberry at Kina etter hvert vil finne sin plass innen denne ordenen og at en kinesisk maktøkning ikke vil føre til militær konflikt, men heller økt innflytelse i verdensorganisasjonene, hvor fredelig politisk samarbeid og økonomisk konkurranse utfolder seg.
Hvordan et land som ser på seg selv som eksep­sjonell og som lederen av den vestlige ordenen skal justere seg etter en ny maktbalanse, er uvisst. Overgangen kan bli ubehagelig ikke bare for USA, men også for USAs nærmeste allierte som Norge. Internasjonal politikk går dermed spennende tider i møte, og det blir bare viktigere å satse på forskning om internasjonal politikk. Ikke minst forblir det viktig å gi våre studenter muligheten til å oppleve en verden i forandring fra et personlig ståsted.
Jeg er derfor meget takknemlig for at Senator Fulbright startet et program som mange tiår senere gav ei Hammerfestjente muligheten til å få en fantastisk utdannelse ute på landsbygda i Virginia.

Les dette og andre bidrag på http://www.fulbrightalumni.no/

Copyright © 2011, Fulbrihgt. All rights reserved. Design & publisering: www.svovel.no

Cheney og meg: Siste del.

Her kommer tredje og siste del av min rapport fra Heritage Foundations medlemskonferanse i Washington, D.C. i forrige uke.

Den konservative bevegelsen i USA er urolig. De er ikke så urolige som i 2008 da Barack Hussein Obama vant presidentvalget (de var påpasselige med alltid å inkludere mellomnavnet hans på den tiden), men de er urolige. De er misfornøyde med retningen USA går i - det å måle om folk synes USA går i riktig eller gal "retning" er en viktig måte å ta opinionstemperaturen på blandt amerikanske velgere - og de er misfornøyde med sine egne presidentkandidater som skal utfordre Obama til neste år.

Det var mye snakk om Ronald Reagan på konferansen til Heritage. Dette er som forventet. Reagan er i ferd med - om han ikke allerede gjort det - å anta gudommelige proposjoner i Det republikanske partiet og den konservative bevegelsen. Hver en tale krydres med et velvalgt Reagan-sitat, hver en referanse møtes med ivrig nikking fra publikum. Konferansens første frokostseminar åpnet med et Reagan-sitat ("As conservatives, we have to be optimists") og det til og med før bordbønnen. Reagan før Gud, altså.

Den konservative bevegelsens største mål er dermed å finne Den neste Reagan. Den som igjen kan styre landet mot høyre og reversere eventuell ugagn gjort av Obama-administrasjonen. Men hvem skulle dette være, når man ser på De syv dverger som til stadighet debatterer hverandre rundt om i svingstater med så stor misnøye?

Tilbake til frokosten. Her er æresgjestene Kongressmann Sean Duffy fra Wisconsin og hans kone, Rachel Campos-Duffy. De møttes på MTVs The Real World for femten år siden (...) men lever nå et litt annet liv. Sean er blitt konservativ Kongressmann, Rachel har født seks barn og skrevet en bok om det å være hjemmeværende: Stay Home, Stay Happy. Rachel er en av 16.3 % som identifiserer seg som latino/Hispanic i den amerikanske befolkningen, en betydelig minoritet som allerede har forbigått den svarte delen av befolkningen (12.6 % - begge tall er fra U.S. census/folketellingen i 2010). Latinogruppen er også en gruppe i sterk vekst. U.S. Census Bureau antar at denne gruppen i 2050 vil utgjøre 24.4 % av befolkningen. Dette betyr at latino-gruppen vil være avgjørende i valg og at det å vinne disse nye landsmennenes stemme vil være en viktig oppgave for begge partier.

Hvem som vinner over latinoene er uvisst. I 2008 gjorde Obama en god jobb med denne gruppen: 67 % stemte for Obama/Biden, kun 31 % for McCain/Palin. Det er derimot ikke gitt at Demokratene har denne gruppen som lojale velgere. Latinamerikanerne som kommer til USA er gjerne sosialkonservative katolikker som jobber hardt og ønsker minimal statlige innblanding i business. Det de derimot er skeptiske til, er strenge immigrasjonslover og mistenkeliggjøring av latinogruppen som allerede er i USA - og her er det Republikanerne sliter veldig. Alle de nåværende presidentkandidatene konkurrerer om hvem som er mest streng når det kommer til immigrasjonslovgivning (Herman Cain har tidligere foreslått å bygge et elektrisk gjerde langs Mexico-grensa...men unnskyldte seg så med at han spøkte).

Enter Marco Rubio. Ung, kjekk og nylig innvalgt senator fra Florida - en meget viktig svingstat - Rubio er barn av cubanske eksilforeldre og snakker spansk flytende.

Rubio ble akkurat innvalgt i Senatet i november i fjor, og har - smart nok - avvist å stille til valg i 2012. Til tross for gjentatte henveldelser og mye mediaspekulasjoner sier Rubio at han ikke ønsker å være verken president- eller visepresidentkandidat i 2012. Dermed kan han ta seg tid til, som Rachel Campos-Duffy sa det under frokosten, å bli den nye Reagan. "He will talk about American exceptionalism, and explain what's great about America," sa Rachel, "and he will be a game changer in the fight for the latino vote." Dersom Rubio viser seg å ha talent for nasjonal politikk i Senatet kommer han til å bli en farlig utfordrer i 2016.

En annen meget interessant republikaner som bare så vidt har begynt sin karriere på den nasjonale arenaen er Guvernør i South Carolina, Nikki Haley. Haley er ikke bare kvinne, men også barn av indiske foreldre. Haley fikk æren av å avslutte Heritage sin konferanse med en stormende tale som brakte publikum opp av stolene, jublende og klappende gjennom hele talen. Haley, som vant Guvernør-valget i 2010 ved hjelp av Sarah Palin og Tea Party bevegelsen, er en karismatisk, overbevisende og smart kvinne.

Hun er, for å si det litt krasst, Sarah Palin med de små grå inntakt. Hun har Palins populistiske sjarme, men kan snakke i detaljer uten å rote seg bort. En av publikumerne spratt opp etter talen hennes og sa, "Forget Governor Christie, forget Governor Perry, forget Guvernor Romney, I want Governor Haley for President!", hvorpå Haley kledelig beskjedent rødmet lett og la hånden over hjertet.

Denna dama har ambisjoner.

I mellomtiden må vi fokusere på 2012, et valg hvor verken venstre- eller høyresiden er så veldig fornøyd med hvem de må stemme på. Men valg blir det uansett. Dette som kontrast til damen som under et seminar om valget i 2012 reiste seg opp og sa, "I am afraid Obama won't let there be an election in 2012. Am I crazy?" Panelets 2-sekunds stillhet indikerte at svaret var [YES], men som de gentlemenn de var unnlot de å svare på det siste spørsmålet, og tok heller for seg det første: "Don't worry, m'am, there will be an election next year."

Så da ser vi fram til det.

Dick Cheney og meg: Del 2

Her kommer andre del av rapporten fra min deltakelse ved Heritage Foundations årlige medlemskonferanse.

"There's nothing warm and fluffy about Rumsfeld," sier Dick Cheney til forsamlingen, til stor latter. Jeg sitter i en stor ballsal i Marriott Wardman Park Hotel i Washington, D.C. og har - sammen med 1200 andre - satt med ned ved et av de mange pent pyntet bordene for å spise festmiddag og bivåne at Cheney skal få Heritage Foundations egen "Clare Booth Luce Award" og fortelle oss om sin nye bok, In My Time.

“Dick Cheney has set a lifelong example of what it means to be a citizen, a leader and a patriot,” sier presidenten for Heritage, Edwin J. Feulner før seremonien. Når Cheney med kone (Lynne Cheney) kommer gående forbi bordet mitt ser jeg at han har tapt seg siden tiden i Det hvite hus. Hans livslange hjerteproblemer (Cheney fikk sitt første hjerteattakk da han var 37 år) har ført til at han nå har en implantert defibrilator i hjertet sitt, og mange på venstresiden unnlater ikke å bemerke at Cheney nå er i live men uten puls. Når man ser ham virker det rimelig - han virker tynnere, foroverbøyd og relativt svak. Til han åpner munnen.

Den karakteristiske grumsete brummingen kommanderer oppmerksomhet når Cheney starter sin tale. Han snakker mye om sin gode venn Donald Rumsfeld, som ble Cheneys mentor da han først var en "intern" i Kongressen i 1969 og dermed får æren av å ha startet Cheneys politiske karriere.

Cheney forteller videre at han var overrasket over at mange trodde - etter hans seks perioder i Kongressen som representant fra Wyoming på 1980-tallet - at han var en moderat republikaner. "I was anything but a moderate," sier Cheney med et stort smil til sine konservative venner.

Tidligere samme dag: Jeg deltar på et seminar som heter "Presiding over American Decline" som, ikke overraskende, handler om hvordan President Obama har skakkjørt landet og hva man kan gjøre for å gjenerobre USAs storhet på den internasjonale arenaen. Panelet, som består av blandt annet David Addington (beryktet for sin rolle som Cheneys stabsjef i Det hvite hus og i 2006 utnevt av The U.S. News and World Report som den mektigste mannen ingen har hørt om), argumenterer for at Obama har reist verden rundt for å unnskylde seg for landet sitt. Obama er en anti-eksepsjonalist som kommer til å overse USAs maktsvekkelse og gjøre USA til et hvilket som helst vanlig land. Dette er selvsagt uakseptabelt. Løsningen er, som alltid, å finne den nye Ronald Reagan. Reagan vant ikke bare over Jimmy Carter i 1980, han vant samtidig over persepsjonen om at USA var på vei inn i en permanent maktsvekkelse vis-a-vis Sovjetunionen, Japan og EF på 1970-tallet. Reagan brakte en ny "morgen til Amerika" på 1980-tallet (som hans valgvideo sa det i 1984). Vi vet alle hva som skjedde så: Reagan vant Den kalde krigen. (Antakelig alene.)

De konservative så i George W. Bush en ny Reagan. De så i hans visepresident en sterk og konservativ mann som ikke hadde tenkt til å unnskylde seg for sitt land, men heller føre an korstoget mot terror uten beklagelse. Cheney er nå blandt sine egne. De 1200 i ballsalen ønsker å gi Cheney en medalje for sin lange og tro tjeneste til sitt land - et land som er på vei i gal retning under ledelse av en uamerikansk president, mener de. Han får stadig stående applaus. Han ler og spøker. (Fun fact: Cheney virker ikke mindre skummel når han ler.) Hans væremåte er merkbart annerledes enn når han intervjues av "mainstream" journalister, som de på høyresiden kaller dem. Han er ikke i angrepsposisjon, men heller avslappet og spøkefull. Han er hjemme.

Men fortsatt leter de konservative etter en ny Reagan. Bush klarte aldri helt å leve opp til håpet. Cheney var kun visepresident, og kunne dermed ikke være noen Reagan. Forsåvidt var vel hans manglende karisma og røffe væremåte nok til å stoppe den drømmen. Det tidligere panelet om amerikansk utenrikspolitikk hevder at ingen politiker siden Reagan har klart å formidle en stor visjon på Amerikas vegne på samme måte som "the great communicator." 

Følg med i del 3 på hvem som ryktes å være den neste Reagan. Hint: ingen av dem er presidentkandidater i dag. 

Dick Cheney og meg: Del 1.

Jeg har akkurat kommet hjem fra en liten tur til USA, hvis hovedformål var å delta på Heritage Foundations årlige medlemskonferanse. Heritage er en meget konservativ tenkesmie i Washington, D.C. som jobber aktivt for å trekke amerikansk politikk mot høyre. Dette var en samling for dets medlemmer (med andre ord: donorer) og ikke åpen for offentligheten. Jeg var så heldig å få være med som gjest av norske Monticello Society og fikk derfor en mulighet til å delta i et heller interessant sosialantropologisk eksperiment. Feltarbeidet bestod i å delta på så mange seminarer som mulig og foreta min egen uvitenskapelige spørreundersøkelse blandt tilfeldige deltakere om deres syn på amerikansk politikk generelt, og de republikanske presidentkandidatene spesielt. 

Det var liten tvil om at hovedformålet til deltakerne var å samle krefter og mot til 2012s store kamp mot sosialisten Obama, og at alle var enig i at dersom man ikke vinner dette valget går det rett vest med USA. Som den kjente konservative spaltisten Charles Krauthammer meddelte til forsamlingen under lunsjen, så er 2012 et potensielt vannskille i amerikansk historie. Krauthammers analyse av Obama som president var at han er en sosialist av den sosialdemokratiske varianten, og at Obama derfor ønsker å reformere USA langs vesteuropeiske linjer. Dette er noe det verste man kan si om en amerikansk president, da dette betyr at Obama ikke godtar (eller forstår) amerikansk eksepsjonalisme og at han synes den vesteuropeiske modellen er den amerikanske overlegen. Obamas tre første år har avslørt at han ikke er en sentrist som lener mot venstre, som mange kanskje trodde under valgkampen i 2008, men heller at han er en venstrevridd som lener mot sentrum. Dermed er valget klart i 2012: det står mellom en venstrevridd sosialdemokrat, eller en som støtter amerikansk eksepsjonalisme og amerikansk storhet.

Derav det store spørsmålet: hvilken kandidat støtter den konservative grasrota? Nå skal det sies at det ikke var mye grasrot-følelse over deltakerne, som i all hovedsak bestod av eldre, rike hvite herrer akkompagnert av sine blonde koner. (Dette var de klar over selv, og en eldre dame fra Florida ønsket å vite hva jeg gjør for å spre det konservative budskap til ungdommen i Norge. Dette var en av mange samtaler hvor jeg endret emne raskt.) Men penger har de, og penger er makt i amerikanske valg. Derav min (av og til påfallende) interesse for hvem av de republikanske kandidatene de støtter. Det ble raskt klart at Rick Perry var den forhenværende favoritten, men som nå anses som en fiasko. Det var derfor en søkende masse som kom til Washington, D.C. og jeg fant en merkbar utilfredsstillelse med det republikanske kandidatfeltet. Alle jeg spurte sa at de for øyeblikket liker Herman Cain - som jo også gjenspeiles i meningsmålingene for tiden. Perry har falt dramatisk, og Cain har økt tilsvarende.

Det som jo er påfallende er at Mitt Romneys meningsmålinger ligger stabilt som alltid - rett under 25 % - og aldri ser ut til å vinne på eller tape på at andre kandidater kommer til eller faller fra. Dette er jo fordi det er to uoffisielle under-konkurranser i den republikanske nominasjonskampen: Den ene er konkurransen om den moderate kandidaten som kan vinne uavhengige stemmer (det var denne konkurransen New Jersey guvernør Chris Christie ville entret, og dermed vært en farlig utfordrer til Mitt Romney). Det er denne konkurransen som anses for å frembringe den kandidaten som faktisk kan vinne mot Obama i 2012. Men her ligger ikke hjertet til den konservative bevegelsen. Den andre konkurransen er nemlig Tea Party-konkurransen, hvor først Bachmann, så Perry og nå Cain kjemper om førsteplassen. Det er i denne konkurransen man finner høyresidens pasjon. 

Det som var interessant var at Krauthammer så ut til å ville meddele en subliminal beskjed til publikum: Dere må stemme på Romney. Dere må stemme på Romney. Han sa det ikke rett ut, men som svar på spørsmål om hvilken kandidat han likte og hvem man burde satse på, sa Krauthammer at dersom man anså det som viktigst å vinne i 2012 (og det gjorde man jo, etter hans tale om vannskillet i 2012) så var nok Romney det mest fornuftige valget. På spørsmålet om Perry er ferdig som kandidat (etter en rekke dårlige debattdeltakelser) svarte Krauthammer, "Perry is not up to speed on the national stage, and I don't know that he can recover. If he doesn't improve, Obama would eat his lunch in presidential debates." Og det har Krauthammer helt rett i.

Publikum var ikke så veldig glad for denne beskjeden, og Krauthammer la til at partiet helt klart ikke er komfortabel med Romney. (Dette ble jo klart da et sørstatsmedlem reiste seg og sa - under et annet seminar - at alle vet at man ikke kan stemme på Romney fordi han er mormoner. Dette utløste heldigvis buing fra resten av publikum.) Dermed skal man ikke se bort i fra at en av tea party kandidatene vinner, så det blir jo spennende å følge med på hvem som vinner det aller første nominasjonsvalget i Iowa i januar. "Maybe Bachmann, maybe Cain" som Krauthammer sa.

Romneys problem er - som flere av innlederne påpekte - at han er den stødige og trygge kjæresten som foreldre ønsker at deres datter skal gifte seg med. I mellomtiden dater dattera alle andre mulige kandidater - de spennende (Perry), de utradisjonalle (Bachmann) og de helt usannsynlige (Cain). Spørsmålet er hvem som åpenbarer seg foran alteret på bryllupsdagen.

Følg med for del 2 av rapporten - den inneholder blandt annet middag med Dick Cheney.

Obama ut av dvalen?

President Obamas tale 19. september, hvor han argumenterer overbevisende og intenst om nødvendigheten av å skatte USAs aller rikeste, får en nesten til å tro at presidenten har våknet opp etter en to og et halvt års lang dvale. Fra Obamas fantastiske valgkamp, til hans professorale og fjerne styringsstil, er det mange som har lurt på hva som egentlig skjedde med USAs store håp. Jeg skal her si litt om utviklingen fra den imponerende valgkampen, til hans (ifølge mange) middelmådige lederevne som president, og så si litt om den kommende valgkampen. Har Obama våknet fra regjeringsdvalen og er kampklar til atter en valgkamp, eller har han rett og slett gått en hard skole sine første år i Det hvite hus og viser først nå hva han er i stand til som president?

Om Obamas fantastiske valgkamp
Vi står jo nå foran starten på enda en presidentvalgkamp i USA. I januar braker det løs i Iowa og New Hampshire, noe som betyr at ettersom vinteren blir til vår kommer Barack Obamas hverdag til å handle mye mindre om politiske vedtak i Kongressen og mye mer om valgkamp og bussturer fra nord til sør i USA. Det kan være en uheldig ting, siden det tar fokus vekk fra det politiske arbeidet i Washington, D.C., men det kan også vise seg å være en god ting for presidenten selv, som jo så langt har bevist at han er mye flinkere til å bedrive valgkamp enn han er til å utvise lederegenskaper i D.C.
For de av oss som bodde i USA i 2008 så va det fascinerende å se det amerikanske folkets forelskelse i Obama i nominasjons- og deretter valgkampen i 2008. Aldri har vel Bill Clintons ordtak om at “Democrats fall in love, Republicans fall in line” passet bedre.
Kontrasten til Hillary Clinton i nominasjonskampen var stor, og den var ikke i hennes favør. Clinton hadde erfaring i massevis, og var kjent som en meget flink senator fra New York som var læringsvillig og hardt arbeidene. Men hun var ikke noe særlig å bli forelska i, robot-lignende som hun jo var i valgkampmodus – særlig kontrastert med Barack Obama, den dynamiske, unge, håpefulle. Dessuten: hennes historiske valg som USAs første kvinnelige president kunne ikke matche valget av USAs første afrikansk-amerikansk president.
Men hovedgrunnen til at Obama vant den demokratiske nominasjonen og deretter presidentembetet i 2008 var jo ikke at Obama var svart (dog dette var en stor fordel som jeg kommer tilbake til), det var heller at Obama hadde en fantastisk evne til å spille på det ur-amerikanske som appellerer veldig til den amerikanske velgermassen: den sterke personlige historien som illustrere Den amerikanske drømmen. For hvem var Barack Hussein Obama?
Jo, ikke bare var Obama faktisk et produkt av immigrasjon (det at USA er et “land of immigrants” er meget viktig for den amerikanske identiteten som mulighetenes land), men han var også en svart person. I USA er raseproblematikken fortsatt ett av de største og mest såre skillelinjene i samfunnet – definitivt mye vanskeligere for amerikanerne å snakke om enn kjønnsproblematikken. Men selv som Obama var svart, så var han ikke «African-American» i begrepets amerikanske forstand.
Tidligere afrikansk-amerikanske kandidater som Jesse Jackson og Al Sharpton var *faktiske* afrikansk-amerikanere, det vil si etterkommere av afrikanske slaver men (selvsagt) amerikansk for generasjoner. Disse er dem man referer til når man sier «African-American» og innebærer at man assosieres med USAs såreste historiske skamplett – slaveriet – samt med den opprivende borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet, hvis etterdønninger det politiske systemet fortsatt sliter med. Man har også gjerne en karakteristisk måte å snakke på, som jo Jackson og Sharpton hadde. De ble oppfattet som representanter for African-Americans som gruppe, men ikke for resten av USA.
Som senere visepresident og da senator og presidentkandidat Joseph Biden sa, Obama var «the first mainstream African American who is articulate and bright and clean» som stilte som kandidat. Biden (som jo er kjent for å være alt for ærlig i sine uttalelser) satte fingeren på noe vitalt. Obama var en «mainstream» kandidat som var meget godt likt av hvite amerikanere, samtidig som han personifiserte historien om USA som mulighetenes land for immigranter og han kunne brukes som representant for USAs African-Americans – en underrepresentert gruppe som har voldt mye dårlig samvittighet for den liberale eliten opp i gjennom årtiene siden borgerrettighetsbevegelsen.

For å oppsummere: Obamas personlige historie bekreftet den versjonen av USA amerikanerne liker å tro på – et mulighetenes land hvor alle kan oppnå Den amerikanske drømmen bare de jobber hardt nok for det. Ironisk nok er jo det en fortelling som i dagens stratifiserte USA nesten aldri virkeliggjøres. Jeg vil si det så sterkt som at Obama ikke eksemplifiserer dagens USA, han er heller unntaket i dagens USA.
I alle fall brukte Obama sin personlige fortelling for alt det det var verdt, og som vi vet, så var han veldig flink til å artikulere den fortellingen i mange av de talene han holdt i valgkampen. Han klarte å formidle en optimistisk, håpefull historie om et USA som alle amerikanere ønsker å tro på, og jeg mener altså at det var derfor han til syvende og sist vant.  I tillegg var der selvsagt andre meget viktige faktorer, som at han representerte noe nytt i amerikansk politikk (mange var skeptiske til et Clinton-dynasti i Det hvite hus, lik som man hadde vært skeptisk til et Bush-dynasti) og at han var enormt flink til å mobilisere og få penger fra «nye» velgergrupper som unge/studenter.
Poenget med dette tilbakeblikket er at det ikke er vanskelig å forstå hvorfor Obama ble valgt som president i 2008. Obama hadde en unik historie som tiltrakk seg mange ulike velgergrupper, samtidig som han hadde populære politiske meninger, som hans tidlige opposisjon mot Irak-krigen (der skuffet jo Hillary Clinton de liberale stort). Obamas valgkampnarrativ var ekstremt tiltalende. Men å bli valgt som president i USA er en ganske annen øvelse enn å skulle styre landet. Obama ble valgt fordi velgerne ønsket en historisk president, ikke en middelmådig kompromissmaker.

Obama som president
I tillegg til den sterke og virkningsfulle personlige historien så var han også et relativt ubeskrevet blad med lite politisk fartstid i Washington, D.C. Det e jo faktisk en fordel, fordi velgerne betrakter D.C. som korrupt (derav den ustoppelige trangen til å stemme inn erfarne kandidater som skal «rydde opp»).
Men det som var en fordel i valgkampen var helt klart en ulempe i regjering. Hans uerfarenhet, samt hans løfte om å inngå kompromiss og få slutt på all partiskheten i D.C., var en vanskelig kombinasjon i møte med de organiserte republikanske ringrevene i Kongressen.
Samtidig er ikke historien så enkel som at Obama var uerfaren og har blitt rundlurt av republikanerne. For Obama er for det første sylskarp. For det andre hadde han en haug med erfarne rådgivere (mange med fartstid fra Bill Clinton-administrasjonen).
Forrige tirsdag kom det ut en meget interessant bok i USA, skrevet av tidligere Wall Street Journal journalist og Bob Woodward-arvtaker Ron Suskind. Boka heter Confidence Men: Wall Street, Washington, and the Education of a President, og har skapt en mediestorm i USA. Suskind tar for seg Det Hvite Hus i dets to første Obama år, og fokuserer særlig på Obamas økonomiske team. Suskins skriver at Obama har blitt regelrett manipulert av de erfarne Wall Street gutta som hans finansminister Timothy Geithner og hans forhenværende direktør for National Economic Council Larry Summers. Her tegnes et bilde av en president som overlot for mye til sine rådgivere fordi Obama selv hadde en styringsmetode som var professoral og fjern. Resultatet ble at hans økonomiske rådgivere levde sitt eget liv og gjerne trenerte beslutninger som kom fra Obama dersom dem ikke va enig i dem, som for eksempel Obamas avgjørelse om å splitte opp og restrukturere mange store, problematiske banker som for eksempel Citigroup. Suskinds konklusjon er at Obama er en «brilliant amatør» som først etter de to årene i Det hvite hus lærte seg å spille det politiske spillet godt nok.
For Obama er helt klart en sylskarp mann. Men er hans intelligens av den praktiske typen som kan hjelpe ham lede Det hvite hus, eller er hans intelligens av en annen, kanskje mer underfundig type? Hans hang til å forelese for store publikum – til å holde en haug med taler heller enn til å forhandle hardt på bakrommet – ser ikke ut til å ha hjulpet ham noe særlig. Komikeren Stephen Colbert sa denne uka at Obama holder så mange taler ute på plena til Det hvite hus at Colbert lurer på om presidenten har låst seg ute og er redd for å innrømme at han ikke finner nøklene...
Siden Obama har trått inn i Det hvite hus har han altså fortsatt med den kjente og kjære valgkampaktiviteten i form av taler, men deres effekt har gått drastisk ned. Det amerikanske folket har fått logikk og statistikk, i stedet for Den store fortellingen om hva som er galt med USA og hvilken vei man må gå videre for å komme seg ut av den økonomiske krisen. Fortellerevnen hans ser ut til å ha stilnet, og det i en alvorlig økonomisk krise hvor et narrativ om hvem som har skylda og hvordan man skal fikse dette, skulle være relativt enkelt for en demokratisk president å fortelle (slik jo Franklin Delano Roosevelt gjorde på 1930-tallet). Amerikanerne, som vi vet, responderer på optimisme og på klare retningslinjer som skiller godt fra ondt.
Uansett om man tror Obama var fanget av altfor Wall Street-vennlige økonomiske rådgivere, eller man tror at Obama rett og slett er altfor glad i å inngå kompromiss og ta ting sakte og rasjonelt heller enn raskt og ideologisk, så er det helt klart at han i første presidentperiode har skuffet sine tilhengere på venstresida. Alle de som entusiastisk organiserte hans valgkamp i 2007 og 2008, som fikk unge til å stemme, som gikk fra dør til dør med valgkampmateriale, og som var med på internettkampanjen – med andre ord, den grasrota han trenger for å organisere en vinnervalgkamp i 2012 – er veldig skuffa over hans prestasjoner i Det hvite hus så langt. De mener helt klart at Obama har inngått alt for mange kompromisser med republikanerne i Kongressen, og at han ikke har kjempet hardt nok for liberale prinsippene.
Mange politiske kommentatorer på venstresiden mener jo at Obama skulle vært mye tøffere og møtt republikanernes ideologi med en egen ideologi, heller enn tall og logikk. De mener for eksempel at hadde han gjort det ville ikke Kongressvalget i fjor fått et så katastrofalt resultat.
Har Obama lært av de tre første årene sine? Er Obama i ferd med å finne stemmen sin, som med den nylige talen sin om skatteøkning for de rikeste, eller er dette kun en reversering til valgkamp-Obama vi nå ser?
Obama har kun et lite halvår nå før presidentkampanjen tar over alt annet. Dette er hans øyeblikk for å bevise sine tilhengere – og de på vippen – at han faktisk kan være den presidenten folk trodde han kom til å være, og ikke den presidenten han har vært.

Om republikanerne
Arbeidsledigheten er nå på 9.3 prosent, og historisk sett kan den ikke være noe høyere dersom Obama skal bli gjenvalgt. Ingen tror jo heller at det tallet skal gå noe særlig ned før november 2012.
Obamas gjennomsnittlige «approval rating» fra juli til august i år har vært 41 prosent, nå ligger den på 43. 5 prosent. Akkurat nå sier 72 prosent av de spurte at de synes USA går er på feil spor, heller enn i riktig retning, som er et viktig indikatorspørsmål for valgkampen.
Obama sine motspillere re for tida Mitt Romney, tidligere guvernør av Massachusetts, og Rick Perry, nåværende guvernør av Texas. Akkurat nå er Perry «the frontrunner» som de sier i USA, men det stilles spørsmål ved om han har nasjonalt vinnerpotensiale da han jo ansees som en George W. Bush nr. 2 og det helt klart er mye skepsis til en repetisjon av 2000-tallet. Ei heller har Perry gjort det spesielt skarpt i de tre republikanske debattene han har stilt opp i – de har Romney vunnet.  Det er interessant at når Obama stilles opp mot en navnløs republikansk kandidat i spørreundersøkelser ligger han akkurat rett bak den navnløse kandidaten. Men når Obama stilles opp mot Romney eller Perry i leder Obama med et par prosentpoeng. Så det store spørsmålet er jo, dersom velgerne bestemmer seg for at de ønsker en endring, om de finner motkandidaten spiselig eller om de konkluderer med at alternativet til Obama faktisk er dårligere enn Obama selv. 

Til slutt - Obama besitter en meget viktig egenskap: han er flink å samle inn penger. Han fikk samlet inn 750 millioner dollar til valgkampen i 2008, og klarer sikkert det samme igjen, noe som sannsynligvis er mer enn hans republikanske motstander vil være i stand til.
Obama vant jo også stort i 2008, så dersom alt annet er likt i 2012 kan han fortsatt tape Virginia, North Carolina, Indiana og Ohio og fortsatt ha mange nok valgmenn til å vinne.
Vi nordmenn vandret i Skyggenes Dal da George W. Bush var president, og ble deretter så ivrige da Barack Obama ble valgt at vi sporenstreks gav han Nobels Fredspris. Da President Obama fikk høre den nyheten, sa han for øvrig «du kødder». Men det gjorde vi altså ikke.
Vi venter i spenning for å se - etter noen tøffe år - om Obama klarer å stable seg på beina igjen og leve opp til det håpet han selv tente i valgkampen i 2008, eller om det store framtidshåpet sank under en økonomisk krise, en polarisert politisk virkelighet og ikke minst en uerfaren president.

10-års markeringen for 11. september

USAs nasjonale mareritt er enda ikke over, 10 år etterpå. Mange av de som døde i World Trade Center er ennå ikke identifisert, og de to krigene som ble startet som resultat av angrepet, pågår fortsatt (dog USAs rolle i Irak nesten er over på dette tidspunkt).

Bush-administrasjonens mantra om at "9/11 changed everything" repeteres stadig av journalister og andre. Det er forståelig. Et så spektakulært angrep må vel ha "forandret alt"? Pearl Harbor-angrepet 7. desember 1941 - som også kom som lyn fra en blå og klar himmel over Hawaii - hadde en umiddelbar innvirkning på historien da dette førte til at USA erklærte krig mot Japan, og USA var dermed med i 2. verdenskrig (offisielt - USA hadde vært med uoffisielt mye før dette). Men jeg vil påstå at det som gjorde at 9/11 hadde en slik innvirkning på samtidshistorien, var Bush-administrasjonens reaksjon på angrepet. Man kan nemlig tenke seg et alternativt hendelsesforløp: 9/11 skjer, USA er i sorg og går deretter til angrep på Afghanistan. Denne krigen - en legitim forsvarskrig - utvikler seg selvsagt til en nasjonsbyggende hengemyr, men USA har sitt på det rene mht. internasjonal lov og samarbeid med allierte.

Dette skjedde jo ikke. Eller - ikke bare. I tillegg fikk vi Irak-krigen, tortur, Abu Ghraib, Guantanamo, "extraordinary rendition", og CIAs "black sites" rundt om i verden. Alt rettferdiggjort av et meget kreativt amerikansk Justisdepartement og en proaktiv gjeng i Det hvite hus. Så la oss være litt forsiktig med akkurat hva vi mener når vi sier at denne dagen for 10 år siden "forandret alt."

Dagen i dag er til for ettertanke, så her kommer en liten liste med lesestoff for de som ønsker mer refleksjon:

The Economist reflekterer over de siste 10 årene, og beklager også sin egen støtte til Irakkrigen.
Richard Clarke, tidligere medlem av Det hvite hus' sikkerhetsteam, kritiserer i sterke ordelag den kontraproduktive "krigen mot terror."
The New Yorkers fantastiske George Packer skriver om alle de mulighetene man hadde til å endre USA til det bedre etter 11. september, men som Bush-administrasjonen lot gå fra seg. På den måten endret 9/11 lite.
Og til sist, et nedslående essay i The Atlantic om hvorfor Al-Qaida faktisk er i ferd med å vinne denne "krigen" - ikke på grunn av dem selv, men på grunn av USAs overreaksjon og økonomiske nedgang.

God søndag.

Forelskelsen er over

Dagens DC har skrevet Morgenbladets Utenriksanalyse denne uken.

Barack Obama busser rundt i Midtvesten for å gjenerobre tapt terreng. Men hans tilhengere er sinte, trøtte og bitre. Litt som han selv.

Presidentens forsvarere i den amerikanske pressen har stilnet. De anklager ham for feighet overfor Republikanerne, og for ikke å fokusere på det alle er opptatt av, nemlig den høye arbeidsledigheten på 9,1 prosent.

Barack Hussein Obama har den tvilsomme ære å tjene det amerikanske folk i en tid hvor USAs makthegemoni i etterkrigstiden kan bli endelig svekket. Ikke siden 1970-tallet har det vært mer snakk om supermaktens fall enn nå. Men den gang kom USA seg på bena igjen etter Vietnamkrigen, oljekrisen og en lang periode med høy inflasjon og lav vekst. Ronald Reagan, president i årene 1981-89, vant ifølge mange amerikanere på egen hånd den kalde krigen. Amerika, håpets land og verdens lys, triumferte i ideologiens historiske maktkamp.

I dag ser det ut som om lyset er på sparebluss, og økonomisk tilbakegang har erstattet håpet. Amerikanerne har rekordlav tro på sine representanter i Kongressen, og kun 43,3 prosent synes at presidenten gjør en god jobb, ifølge RealClearPolitics? gjennomsnitt av flere målinger utført i august ? hans laveste tall hittil.

Tre aspekter avgjør om Obama blir gjenvalgt i 2012: Økonomiens tilstand, presidentens lederskap og hans motkandidat.

Først, USAs økonomi er i krise. Statsvitenskapelig forskning om amerikanske valg viser at en sittende president vanskelig blir gjenvalgt dersom velgerne opplever at det står dårligere til med økonomien nå enn første gang de stemte på presidenten.

Spørsmålet som stilles i meningsmålingene om hvorvidt «landet går i riktig retning, eller er det på feil spor?» besvares nå med «feil spor» av hele 74 prosent, ifølge RealClearPolitics i forrige uke. Det står i skarp kontrast til juni 2009, da like mange, 45 prosent, mente at USA var på vei i riktig som i gal retning. Håpet som feide inn i Det hvite hus i januar 2009 er definitivt sterkt svekket.

Når det gjelder presidentens lederskap, er Obamas tilhengere først og fremst skuffet over hans styringsmetode. Presidenten Obama er svært forskjellig fra kandidaten Obama. I 2008 var det fascinerende å se tilhengerne falle hodestups for kandidaten i nominasjons- og deretter valgkampen. Bill Clintons uttalelse om at Democrats fall in love, Republicans fall in line har sjelden passet bedre. En laber, men pliktoppfyllende støtte for John McCain fra republikanernes side ble skyllet vekk av Obama-bølgen. Obama var frelseren. Han var, med tv-stjernen Oprah Winfreys ord: The One.

Barack Obama var et relativt ubeskrevet blad med kort politisk fartstid. Det er i USA gjerne en fordel, fordi det betyr at han ikke var besudlet av det velgerne mener er som Washingtons korrupsjonsmølje. Obamas manglende erfaring førte for eksempel til at han som nyvalgt senator i 2006 stemte mot å heve gjeldstaket, fordi han ville signalisere at det var viktig med finanspolitisk disiplin, som han sa. Ironien behøver ikke å påpekes.

Det burde ikke overraske at Obamas politiske lederskap svikter. Allerede i 2008 var det klart at Obama manglet styringserfaring og at han ikke behersket Washington. Kontrasten til rivalen Hillary Clinton var stor, og den var ikke i hennes favør. Clinton hadde erfaring i massevis, men var vanskelig å bli forelsket i, robotlignende som hun var i valgkampen.

I USA er rasespørsmålet fortsatt svært sårt, og det å velge en svart president ble av Demokratenes liberale elite rangert langt høyere enn å velge en kvinne. Clintons pliktoppfyllende historie kunne ikke matche Obamas fantastiske rase- og klassereise. Obama oppfylte det bildet av USA amerikanerne liker å tro på ? som mulighetenes land. Selv om klassereiser av hans type nesten aldri virkeliggjøres i dagens lagdelte USA.

Kandidaten Obama hadde evnen til å formidle sin historie, som var den historien om USA amerikanerne ønsket å høre.

Og her ligger mye av grunnen til at hans tilhengere i dag er så skuffet. Obama ble valgt fordi velgerne ønsket en historisk president, ikke en middelmådig kompromissmaker.

Men etter at Obama trådte inn i Det hvite hus har fortellerevnen sluknet, påpeker psykologen og forfatter av boken The Political Brain, Drew Westen, i The New York Times 6. august. I ekstreme tider, med økonomisk krise og en ufokusert, kostbar og langdryg terrorkrig i Afghanistan, er godt lederskap avhengig av å kunne forme en enhetlig fortelling om hva som er galt med USA og hvilken vei det amerikanske folk må gå videre for å komme ut av skyggenes dal.

Amerikanerne responderer positivt på optimisme og klare linjer som skiller godt fra ondt. Når vanlige folk kastes ut av husene sine, når de gir opp å søke jobb fordi det føles håpløst, samtidig som finanssektoren mottar store redningspakker, er det maktpåliggende for en demokratisk president å ha en sterk og virkningsfull historie om hvor veien går videre. Ikke siden depresjonen på 1930-tallet har historien vært mer opplagt, men Obama har avstått fra å formidle den til folket.

I stedet har velgerne fått Herr Kompromiss. Høflig møtevirksomhet med Republikanerne har ikke akkurat tilfredsstilt ønsket blant Obamas velgere om en grunnleggende kursendring etter Bush-epoken.

Mange Obama-velgere vet ikke lenger hva Obama mener om noe som helst etter alle kompromissene og de vage talene. I sommer er det gjeldstaket og ikke arbeidsledigheten som har fått all oppmerksomhet. Det er for den vanlige amerikaner et bevis på at politikerne i Washington er fullstendig ute å kjøre.

Dette er ikke nødvendigvis et problem for Republikanerne, som det er for Demokratene. Høyresiden har et klart budskap: Staten er problemet, noe republikaneren Reagan allerede slo fast ved å si at «staten er ikke løsningen på våre problemer, fordi staten er problemet». Obamas vage taler står i sterk kontrast til dette budskapet.

Lederen av Representantenes hus, republikaneren John Boehner, står knallhardt på sitt løfte om null skatteøkninger. Alle vet hva det republikanske narrativet er. De er kjent for å være organiserte, taktfaste og samhandlende.

Demokratene er kjent for sitt indre kaos. Når de ledes av en vag og usikker leder, er det ingen til å samle trådene. Selv om partiet hadde flertall i begge kamre i Kongressen i perioden 2008?2010, var de like redd sin egen skygge som alltid. Demokratene argumenterer, til dels i kompliserte vendinger, for at ikke bare utgiftskutt, men også skatteøkning er nødvendig. Riktignok tør de ikke å ta ordet «skatt» sin munn, de snakker heller om «inntektsøkning».

Det vanskelige budskapet blir ofte fremført av en president som høres mer professoral enn inspirerende ut. I likhet med den fiktive presidenten Josiah Bartlet i tv-serien Presidenten, er der alltid en mulighet for at professor Obama snarere enn president Obama dukker opp og foreleser bedrevitende om tingenes tilstand.

Så lenge Obama ikke temmer Washington og økonomien peker nedover, er det for den jevne amerikaner ingen grunn til annet enn å tro på Reagan-religionen: Staten er problemet.

Det var en indre motsetning i Obamas valgkamp i 2008: Han proklamerte seg både som en historisk kandidat som skulle endre Washington på en grunnleggende måte, og som en sentrumskandidat, kompromissvillig og med evne til å se to sider av samme sak. Det viste seg at dette var en inndeling av de to Obama-ene: kandidaten og presidenten.

Nå er kandidat Obama igjen på veien i en tidlig valgkampstart før oppgjøret i november 2012. Hans retorikk er allerede blitt skarpere nå som han taler for massene. Det har han alltid vært flink til.

Hvem av Republikanernes kandidater som vil utfordre Obama i er det altfor tidlig å si noe om. Kanskje er det uviktig. Etter økonomien virker det som om Obamas viktigste utfordring er ham selv. Velgerne lurer nok, dersom de stemmer, på om det er kandidaten Obama de velger inn, eller om de igjen må ta til takke med presidenten Obama.

Oslo: Reflections on U.S. and Norwegian reactions

I hesitate to write this, because I am still in shock. People in shock often do or say things they would not do or say were they calm and collected. But I feel a need to write something about this weekend of horror, and to do so in English in order to communicate with my friends and unknown friends in the United States (and anywhere in the world, really).

I am sitting in my office at the moment, which is directly next to Oslo Court House where Anders Behring Breivik (ABB) is currently being processed for jail. (The crowd waiting just roared when his car passed by. It was not a nice roar.) The next street above Oslo Court House is Regjeringskvartalet ("government quarters") where he set off a bomb so powerful that I heard it loud and clear in my apartment Friday afternoon, which is a 15 minute metro ride away. Thankfully, I was not in my office on Friday (really, what was this guy thinking, targeting government buildings on a Friday afternoon in July? Every Norwegian will be on vacation then. Long live Labor Party policies!) and few people were working at the government offices, but still enough for there to be a devastating death and injury toll.

Of course, the Oklahoma City style-bomb was merely a distraction. The real target, we now know, was Utøya, a tiny island about a 30 minutes' drive outside of Oslo, where around 650 Labor Party youth were gathering for their annual summer camp complete with tents, political discussions, and I am sure some summer romances too.

Instead, they were hunted and massacred on an island which had no connection to the mainland except for boats. For over an hour, they were running for their lives, while ABB (dressed in police gear) gunned them down, as if this was some B-rate horror movie. Some of them jumped in the water and swam for their lives toward the mainland. Some made it, others drowned because they couldn't swim anymore, or because they were shot in the water.

Norwegian reactions:

Immediately after the explosion, the news media was scrambling to understand what was going on. It soon became clear that a large bomb had gone off, and thus several experts on terror were shuttled to the TV studios to give their insight. Several of my good friends and colleagues at the various research institutes in Oslo appeared on TV in those minutes and hours after the explosion, looking just as confused and shattered as I was feeling, glued to the TV in my apartment. To their credit, most of them were extremely cautious in their preliminary analyses. My friend Anders Romarheim at the Norwegian Institute of Defense Studies, for instance, while clearly shocked, was stayed calm and said we could not say anything about who was behind this yet. Anders, just like me and I imagine most Norwegians, initially thought that the bomb targeting a government building meant that Islamic terrorism had reached our shores. He maintained on air, however, that we could not know who was behind this as of yet. Indeed, Tore Bjørgo of the Police Academy (and also of the Norwegian Institute of International Affairs (NUPI) where I work) said the same thing: we must not draw conclusions hastily.

And once it became clear that the Labor Youth camp was under attack by a white male speaking Norwegian, their refusal to be baited into early conclusions by the news anchors was vindicated.

This was domestic right-wing terrorism.

The Prime Minister Jens Stoltenberg (of the Labor Party)'s reactions were also commendable. While I thought he could have gotten on the phone and spoken to the press a bit sooner than he did, once he held a press conference that afternoon, it was clear he was in control. Since then, he has visited with survivors at Utøya, held a memorial speech at Oslo Cathedral, and hugged and held victims and relatives of victims.

Despite being the very symbol of what ABB was attacking (which was, apparently, the ruling Labor Party's multicultalism policy), Stoltenberg kept his cool. No angry rhetoric. No violent overreaction. No promise of revenge. Rather, Stoltenberg said, "we will retaliate with more democracy, transparency, and openness." The royal family was living examples of this, as they visited Oslo Cathedral twice this weekend, without any more security than they normally have, with security guards discretely placed in the background. Their open crying at the memorial service Sunday made me, a republican, very moved.

U.S. reactions:

Perhaps the unfortunate New York Times report is the most telling in terms of how the American media reacted, and what kind of effect the "War on Terror" has had on the American psyche. As Glenn Greenwald at Salon has documented, for much of Friday, the featured headline on The New York Times online front page strongly suggested that Muslims were responsible for the attacks on Oslo. Once it became clear this was incorrect, the paper explained why it had made drawn the incorrect conclusion. Reports Greenwald, "There's this extraordinarily revealing passage from the NYT -- first noticed by Richard Silverstein -- explaining why the paper originally reported what it did:

'Initial reports focused on the possibility of Islamic militants, in particular Ansar al-Jihad al-Alami, or Helpers of the Global Jihad, cited by some analysts as claiming responsibility for the attacks. American officials said the group was previously unknown and might not even exist. There was ample reason for concern that terrorists might be responsible.'"

So, terrorism = Muslims. A white Norwegian male cannot be a terrorist, he must be a madman or a lone wolf or something not terrorist related? I fear this is the legacy the ill-conceived "war on terror" has had on the American mental framework.

But not just reputable NYT made the mistake of drawing early conclusions. The Washington Post's Jennifer Rubin wrote a column - still there - linking the attacks in Norway to the war on (Islamic) terror, and - incredibly - the need to keep the U.S. defense budget away from recession cuts. Not until Sunday at 5:15 pm did there appear a link on top of the post alerting readers to an update on the matter where she defends her early conclusion but also admits it was a mistake. She concludes that the U.S. defense budget should stay sheltered from cuts because there are no shortage of threats out in the world, be they lone wolves or "organized jihadists."

Indeed, President Obama also seemed to assume this was an act of Islamic terrorism: "It's a reminder that the entire international community holds a stake in preventing this kind of terror from occurring" and "we have to work cooperatively together both on intelligence and in terms of prevention of these kinds of horrible attacks."

So, President Obama, does this mean you would like to cooperate on rooting out right-wing extremism? I sure hope so. 

But, of course, the sad reflection ending this blog post is that to a certain extent, it is impossible to guard oneself against horrific incidents such as the one that has befallen Norway. Changing Norway to "make it more secure" by limiting the mobility of our politicians, our royal family, ourselves - that would be changing Norway for the worse. When walking around downtown Oslo Saturday night, I felt frightened and unsettled at the sight of military everywhere. The Norwegian military had taken over for the police in guarding the Parliament, Royal Palace, and the explosion sites.

Today, the military is gone. Our extraordinary openness  (as the BBC notes) cannot be compromised. We shall retaliate with more democracy, more transparency, more openness.

As Stine Renate Håheim, survivor from the island, said, "If one man can show so much hate, think how much love we could show, standing together."

Thanks for reading,

Hilde.