Godt nytt år: liberal vs. konservativ oppsummering av 2010

 Hvorfor føles to år med store politiske seire som et nederlag, spør den liberale kommentatoren E. J. Dionne i Washington Post? Svaret: fordi nederlaget i Kongressvalget i november i år ikke kan tas på noen annen måte enn som svar på tiltale fra høyresiden. USA gikk fra en venstrevridd folkebevegelse i 2008 til en meget høyrevridd en i 2010. Selv om Obama ironisk nok har fått mye kritikk fra sin egen velgerbase på venstresida må man altså huske på, skriver Dionne, at store politiske reformer er skremmende for velgere og at Obama har fått til mye på liten tid. Man må også forstå at det er en godt organisert bevegelse på høyresida som misliker det Obama har fått til, og det var de som vant valget og det er de som tar over Representantenes Hus i januar.

Nå skal det sies at det var mange flere som stemte på Obama i 2010 enn det var som stemte på republikanerne i 2010, og det har vært mye diskusjon om hva valget i november egentlig betød - om der i det hele tatt var en unison beskjed fra velgerne man kan ta med seg. Som statsviterere vet kan det være en utfordring å "tolke" "folkets vilje". I USA vet man at "folket" gjerne svarer negativt på spørsmål om de ønsker mye statlig innblanding i deres liv (de er ideologisk sett sentrum-høyre) men på spesifikke spørsmål om de ønsker helseforsikring eller bedre skoler eller et sterkt forsvar svarer de som oftest ja (de er praktisk sett sentrum-venstre). Dermed er det rom for mye manøvrering og bevegelse både mot høyre og venstre.

Dagens DC avslutter årets siste blogg med et herlig - og typisk sarkastisk - innlegg fra neokonservative Bill Kristol (bilde ovenfor) ved The Weekly Standard, som har laget et lite rim basert på det engelske diktet "Twas the Night Before Christmas" om Obamas skattekompromiss med republikanerne:

Twas the week before Christmas, when all through the House
(And Senate), the appropriators were stirring, each quiet as a mouse.
The earmarks were hung by the chimney with care,
In hopes that the public wouldn't notice they were there.

Many members were nestled all snug in their beds,
While visions of sugar-plums danced in their heads.
And Nancy in her Okerchief, and Harry in his cap,
Were ready to settle their brains for a long winter's nap.

When out on the lawn there arose such a clatter,
The pols sprang from their offices to see what was the matter.
Away to the window they flew like a flash,
Tore open the shutters and threw up the sash.

The moon on the breast of the new-fallen snow
Gave the lustre of mid-day to objects below.
When, what to their wondering eyes should there be,
But a miniature CR, and a united GOP.

With a clever driver, so lively and quick,
All knew in a moment it must be St. Mitch.
More rapid than eagles his coursers they came,
And he whistled, and shouted, and called them by name!

"Now Coburn! Now, Cornyn! Now, DeMint and McCain!
Read the bill! All of it! Let's raise some cain!
To the cameras! To talk radio! Let's scream and yell,
And consign thousands of earmarks to a fiery hell!"

As dry leaves that before the wild hurricane fly,
As the public revolted, the spenders started to cry:
"But wait, what's wrong? This is how it's done!
With our sleigh full of toys, we're having some fun."

But then, in a twinkling, they heard out the door
The rumbling and growling of the people's roar:
"No business as usual! Let's cut out the pork!
Or we're coming for you with a knife and a fork!"

It was over in a flash. Reid folded like a cheap suit.
And the Democratic Congress was left with ashes and soot.
The bundle of toys they had flung on their back,
They despondently put back in their copious sack.

McCain's eyes-how they twinkled! his dimples how merry!
His cheeks were like roses, his nose like a cherry!
His droll little mouth was drawn up like a bow,
When he took to the floor to chortle and crow.

All relished the victory. The people had said nope.
And the Republicans had listened--a cause of hope!
Plus tax rates were staying down for two years!
The big government liberals were reduced to tears.

The tea party was strong, and ready to fight,
It was a wonderful, heartening, inspiring sight.
Now if only the old Congress would sound the bell--
But they still wanted to act on don't ask, don't tell.

So no more merriment, but back to work,
To defend the military, and their noble work.
Still, it was a good week, all agreed,
Though many more like it the country does need.

So Mitch sprang to his sleigh, to his team gave a whistle,
And away they all flew like the down of a thistle.
But I heard him exclaim, ere he drove out of sight,
"Happy Christmas to all, and to all a good-night!"

GODT NYTT ÅR!

De verste spådommene fra 2010

Foreign Policy har samlet en (relativt subjektiv) liste over de ti verste spådommene fra 2010 som altså da forutså ting (som for eksempel Kinas økonomiske nedgang) som absolutt ikke skjedde. Visepresident Joe Biden er nok ikke så veldig stolt over uttalelsen om at sommeren 2010 kom til å blir en "recovery summer" for amerikanske jobber. Tidligere amerikansk ambassadør til FN under George W. Bush, John Bolton, mener dog sikkert fortsatt at å invadere Iran er en fin-fin ide.

For de som ikke liker å tenke på at jula er så godt som over (den *er* over, jeg jobber jo i dag, gjør jeg ikke?) kan de kikke på Stephen Walts ønskeliste til utvalgte internasjonale politikere. For eksempel mener Walt at Obama trenger en undervisning i Machiavellis Prinsen for å lære seg hvordan spille republikanerne over på sidelinjen nå som de tar over Representantenens Hus.

Til sist anbefaler jeg en titt på Foreign Policys bloggeres liste over de beste bøkene fra 2010. Teaser: Tom Ricks mener Jonathan Franzens bok Freedom er 2010s mest overvurderte bok, mens Walt mener Bushs memoarer Decisions Points er en fantastisk guide når du lurer på hva du burde gjøre i enhver lederposisjon (på jobben eller i politikken): les Bushs bok, og gjør det absolutt motsatte.

God romjul!

The Comeback Kid

Neida, Obama fortjener ikke Bill Clintons kallenavn helt enda, selv om den konservative kommentatoren Charles Krauthammer hevdet  dette i Washington Post i helga.  Strengt tatt vet vi jo ikke det før/om Obama vinner gjenvalg. Krauthammer har likevel et godt poeng: mens det tok Bill Clinton nesten ett år å komme seg etter nederlaget i 1994 tok det Obama fem uker. Som jeg skrev denne uka har desember vært en imponerende måned for Obama og demokratene. Akkurat i det mange demokrater er i ferd med å rydde kontorene sine for å gi plass til nyinnvalgte republikanere presser de igjennom en hel rekke politiske saker som har ligget på vent: en historisk seier med omgjørelsen av "Don't Ask, Don't Tell" som har rammet homofile i militæret (og som vel knapt noen trodde det var håp for etter mellomvalgsnederlaget); et stort kompromiss med republikanerne om skattelettelser og arbeidsledighetstrygd; en lov om kvalitetssikring av mat og en høyprofilert lov som skal hjelpe redningsarbeidere som fikk helseskader som følge av deres arbeid i etterkant av terrorangrepet mot World Trade Center i New York (se tidligere blogg om dette temaet).

Ikke minst er det en meget stor seier for Obama at Senatet i går ratifiserte den nye START-avtalen med Russland. Det er faktisk første gang en demokratisk president overser ratifisering av en nedrustningsavtale med Russland. SALT II-avtalen stoppet opp i Senatet i 1979 (da Jimmy Carter var president) da Sovjetunionen invaderte Afghanistan. I 1999, da Bill Clinton trodde Senatet kom til å ratifisere prøvestansavtalen (Comprehensive Test-Ban Treaty) klarte Senator John Kyl å organisere nok motstand til at ratifiseringen feilet. I går klarte altså Obama og demokratene å utmanøvrere den samme Kyl som har vært republikanernes hovedforhandler på dette temaet og fikk ratifisert START-avtalen med 71 stemmer mot 26. En klar tverrpolitisk seier, altså.
Obama drar dermed til Hawaii på juleferie med en rekke uforutsette og overraskende seire etter et langt og vanskelig år.

God jul!

John Stewart overtar Obamas jobb

Etter en traurig høst med et Kongressvalg som gav Obama en selverklært "shellacking" har "lame duck" perioden i Kongressen vært et eksempel på Winston Churchills berømte sitat, "snatching victory from the jaws of defeat". Etter langdryge og vanskelige politiske prosesser har demokratene plutselig fått til opptil flere ting som for en måned siden så umulig ut: vraking av den diskriminerende "Don't Ask, Don't Tell" loven i militæret og sannsynligvis i dag en ratifisering av den nye START-avtalen med Russland i Senatet. Dette var det nok ikke mange som hadde sett for seg dagen etter valget i november.

Demed har Obama og Kongressdemokratene legitime seire å skilte med før det tapende laget må gå av banen. Men for en amerikansk president er det aldri ferie. Nå, på tampen av juleferien, er det nemlig enda en sak som dominerer media og skaper kontrovers: en lov som skal sikre helseforsikring til syke brannmenn/politimenn/førstehjelpere som deltok i redningsaksjonene i World Trade Center 11. september 2001. Demokrater har kritisert Obama for ikke å fronte loven, selv om jo Obama har vært litt opptatt med en del andre lovforslag i Kongressen i det siste. Men loven har vært i Kongressen siden 2009, så her holder ikke unnskyldningen om at Obama har hatt mye å gjøre i desember.

I motsetning til Obama har Stewart og The Daily Show holdt innlegg etter innlegg på showet sitt hvor han hamrer republikanerne for deres manglende støtte til loven. Faktisk dedikerte han årets siste show til akkurat dette temaet. I en litt pinlig ordveksling med journalister måtte Obamas pressetalsmann Robert Gibbs innrømme at det faktisk er John Stewart, og ikke presidenten, som har vært lovens største forkjemper og  klart å få loven sårt trengt mediaoppmerksomhet. Og det har hatt en effekt. Stewart fikk en sjelden utstrakt hånd fra Fox News' nyhetsoppleser Shepard Smith, som etter å ha sett Stewarts tema-show erklærte at Stewart har helt rett (gisp!) og at denne loven må vedtas.
Dermed kan vi vel si at om der kommer et julemirakel addressert de som hjalp til på 11.september, 2001 vil det være Stewarts, og ikke Obamas, fortjeneste.

"Lame duck" Kongressen slår til

Perioden mellom et Kongress- eller presidentvalg i USA (første tirsdag etter første mandag i november) og dagen når den nye Kongressen/presidenten sverges inn i januar, kalles "lame duck". Dette er perioden når de som har tapt eller ikke tok gjenvalg, vet at deres dager er talte. De som nettopp har vunnet valget, og venter på å bli sverget inn, mener gjerne at denne perioden skal karakteriseres av *lite* aktivitet, da folket jo har stemt i mot de som sitter ved makta. De som har tapt mener gjerne derimot at denne perioden skal brukes til å få unnagjort de tingene folket helt sikkert ønsker (før man ubønnhørlig kastes ut av maktens senter).

I disse dager er den demokratisk ledete Kongressen offisielt en "lame duck" Kongress. Fra og med 3. januar kommer Representantenes Hus til å ledes av John Boehner (som brukte å være kjent for en permanent gulaktig brunfarge, mens han nå er kjent for å gråte i tide og utide på grunn av hans sterke følelser for den amerikanske drømmen) istedetfor Nancy Pelosi. Senatet kommer fortsatt til å ledes av Harry Reid og demokratene, men flertallet deres har blitt svekket til et rent, heller en kvalifisert, flertall, som jo som kjent betyr null og niks i Senat-sammenheng, hvor man egentlig trenger 60 stemmer av 100 for å få gjort noen ting (takk, filibuster).

Hva karakteriserer denne lame duck-perioden? Jo, relativt høy aktivitet etter en heller tragisk høst for Obama og demokratene. Fire ting som Obama har snakket varm om lenge har blitt frontet på agendaen:
(1) Skattelettelsene til Bush, som utgår nå, skulle etter Obamas eget løfte ikke videreføres. Kamp!!
(2) New START - nedrustningsavtalen med Russland skulle endelig verifiseres i Senatet etter en lang kamp.
(3) DREAM Act - en lov som gjør det mulig for barn av ulovlige innvandrere å oppnå lovlig status og dermed rettigheter, skulle bankes igjennom.
(4) Don't Ask, Don't Tell (se tidligere blogg om dette temaet) skulle endelig oppløses slik at det ikke lenger er ulovlig å tjenestegjøre i det amerikanske militæret selv om man er homofil.

Alle disse sakene var frontet hardt av Obama og demokratene under valget i 2008 og (med unntak av START-avtalen) sees på av venstresida - de Obama sliter mest med akkurat nå - som betingelser for å stemme på Obama i 2012. Som tidligere skrevet om av Dagens DC har Obama - USAs venstresides yngling i 2008 - slitt veldig med å holde på denne viktige interne demokratiske velgerbasen helt siden han inngikk kompromiss med republikanerne om en helsereform. Siden har det bare gått nedover, siden Obama oppleves som for sentrums-orientert. Hvor ble det av ideologen fra 2008? Ironisk nok oppfattes Obama - som vi jo har sett - som ekstremt venstrevridd av republikanere, så her befinner Obama seg mellom "a rock and a hard place" som man sier på utenlandsk.

Så, hva har skjedd med de fire viktige sakene?
Jo, Obama inngikk et kompromiss med republikanerne som lar skattelettelsene for de aller rikeste fortsette. Dette er et direkte valgløftebrudd og skapte umiddelbart  ramaskrik på venstresiden. Likevel gikk dette igjennom Kongressen med imponerende tverrpolitisk enighet. Al Franken, tidligere moromann, nå liberal senator fra Minnesota, skrev i venstrevridde Huffington Post at selv om han er moralsk forarget over skattelettelsene for de rike måtte han stemme for loven. Det var nemlig den eneste måten å få republikanerne til å gå med på fortsatt arbeidsledighetstrygd (det er tross alt dårlig politikk å la de gå ut på dato rett før jul...) sant andre hjelpetiltak som har vært i gang en stund nå siden den økonomiske krisen. Obama må ha blitt meget irritert over all kritikken, da han holdt en spontan pressekonferanse i forrige uke hvor han både kritiserte republikanerne for å holde arbeidsledighetstrygd fanget for å oppnå skattelettelser for de rike, samt rettet kraftig kritikk mot venstresiden for at de aldri er fornøyde. Han var grundig lei av å få igjennom store, viktige lovendringer som demokratene hadde jobbet for lenge (som helsereform) uten at dette gjorde venstresida noe mer fornøyd. Han kjeftet rett og slett på dem for å være for kravstore og ikke forstå at ikke alle i USA var enig med venstresida og at kompromisser dermed må inngås.

Forholdet til venstresida har ikke blitt noe bedre etter dette...
Som en motpart til dette er det gledelig å kunne rapportere at Senatet i helga endelig klarte å bli kvitt den diskriminerende "Don't Ask Don't Tell" loven i det amerikanske militæret. Dette er selve fanesaken til venstresiden, og her må de ta av hatten for Obamaadministrasjonen. Det så først ut som om dette ikke kom til å gå, men etter en del manøvrering og støtte fra en del republikanske senatorer (dog ikke John McCain, som har blitt lovens hovedfanebærer i denne debatten) gikk det igjennom lørdag. Etter at det har gått trått lenge for denne kampanjen kan man spekulere i om dette var en del av grunnen til at Obama inngikk kompriss om skattelettelsene - en mulighet til å stemme over Don't Ask Don't Tell i Senatet uten at republikanerne kom til å blokkere...?

The DREAM Act, derimot, gikk det ikke bra med. Dette har vært en lov man har kjempet for i over 10 år, men som ofte utsettes for kritikk fra høyresiden som en lov som kommer til å gi "amnesti" til ulovlige innvandrere. Forsøket på lørdag i Senatet strandet da ikke engang alle demokratene stemte for loven.

Det betyr at der kun er en ting igjen å følge med på før jul: Kommer Senatet til å finne 67 senatorer til å ratifisere START-avtalen? (Senatet må ratifisere internasjonale avtaler med 2/3 flertall i følge grunnloven.) Her har republikanerne i Senatet vært meget vanskelige, til tross for at dette er en typisk "national security" sak som republikanerne liker å ha på CVen sin. Dette også til tross for at et drøss med tidligere republikanske nasjonale sikkerhetsrådgivere har tatt til ordet for ratifisering. Det ser ut til at det blir stemmegiving denne uka, så dette blir spennende.

Følg med denne uka for oppsummeringer av høstens politiske begivenheter!

Hop Hop Makeover

Michael Steele, Det republikanske partiets første svarte partikomiteformann, har bestemt seg for å stille til gjenvalg. Og takk for det. Mannen er et vell av morsomme uttalelser og påfunn, og Dagens DC håper han vinner slik at vi har mer moro å se fram til.
I anledning dagens gledelige nyhet har Washington Post samlet sammen høydepunkter fra Steeles karriere her. Mye av Steeles uheldige adferd er nok et resultat av at han ble valgt inn som et åpentlyst svar på Obamas valgseier i 2008. Steele, en relativt ukul eldre herremann, fikk dermed i oppgave å være minst like kul som Obama (den gang han ble sett på som kul) og minst like svart. Vi minnes blandt annet Steeles blogg på hjemmesiden til Republican National Committee (RNC), "What Up?"

Vi gleder oss også over hans alltid tilstedeværende tendens til å snakke før han får tenkt seg om. For eksempel tilbød han Louisiana guvernør Bobby Jindal (av indisk herkomst) litt "slum love" (dette var etter filmen Slumdog Millionaire, men dog). Hans svar på et spørsmål om han støtter partnerskap for homofile var, "Are you crazy?!". I det hele tatt så ønsker Dagens DC Steele masse lykke til med gjenvalget, og det gjør også Stephen Colbert!

Amerikanske reaksjoner på Wikileaks

Reaksjonene i USA på Wikileaks' siste stunt har vært ganske så fiendtlige. Dette gjelder både offentlig og mediarekasjoner.
Bortsett fra de helt forventede overdrevne reaksjoner fra høyresida (Sarah Palin har selvsagt ytret at Assange må jaktes på på lik linje med Osama Bin Laden) er det visstnok bred enighet blandt demokratene at Assange og Wikileaks på en eller annen måte nå har gått over streken og at de jobber i mot USAs interesser.

Diane Feinstein, demokratisk senator fra California og komiteforkvinne for Senatets etterretningskomite, skriver i Wall Street Journal at Assange må tiltales i henhold til Spionasjeloven fra 1917, som makes it a felony for an unauthorized person to possess or transmit "information relating to the national defense which information the possessor has reason to believe could be used to the injury of the United States or to the advantage of any foreign nation." 

Men nå er det også ytrings- og pressefrihet i USA, og om Assange kan kategoriseres som "spion" er vel et av mange spørsmål som må besvares. Det er interessant å tenke tilbake på da New York Times publiserte de såkalte "Pentagon Papers" i 1971 (den "top-secret" graderte interne historien om USAs involvering i Vietnamkrigen fra 1945-1967 utført av Pentagon, som viste at Kennedy- og Johnson administrasjonene hadde løyet til det amerikanske folket). Daniel Ellsberg, en militæranalytiker, lekket disse papirene til Kongressen og til New York Times, som publiserte deler av denne informasjonen. Nixon-administrasjonen forsøkte å stoppe publiseringen i retten, men fikk ikke medhold for tiltale under Spionasjeloven av 1917 da dette gjalt publisering og ikke spionsje. Hør National Public Radio (NPR) diskutere sammenligningen mellom disse to sakene her.
 
Matt Lauer - programleder for NBCs "The Today Show" (USAs God Morgen Norge) uttalte på tirsdag at "den internasjonale jakten på Assange er over" i forbindelse med hans arrestasjon. En slik beskrivelse er vel mildt sagt overdrevet.

Så har vi prestisjefylte Columbia University og dets populære School of International and Public Affairs (SIPA) som 30. november i en email til sine studenter frarådet å diskutere/linke til Wikileaks på deres Facebook eller Twitterprofiler, da dette kunne svekke studentenes sjanser i framtida mht til ansettelse i det offentlige. Den negative reaksjonen på emailen førte til at Columbia deretter trakk tilbake emailen og følte det nødvendig å understreke universitetets støtte til ytrings- og pressefrihet.

I det hele tatt - vi ser en type reaksjon som får en til å lure på hva som er hovedformålet til politikere, utdanningsinstitusjoner og pressen i USA: Støtte opp om offentlige uttalelser eller oppfordre til åpenhet, kritisk sans og debatt?

Gaypocalypse Now

Obama kritiseres mer og mer fra venstresiden for sitt begredelige lederskap innen viktige progressive politiske saker. Nå ser det derimot ut til at det er en liten mulighet for at det begredelige året kan avsluttes med en vinnersak for velgerbasen. "Don't Ask, Don't Tell" (DADT) er nemlig i vinden igjen. DADT er en Clinton-æra oppfinnelse som Obama gjerne skulle ha tatt knekken på. Loven fra 1993 skulle opprinnelig være en forbedring av eksisterende lov (som sa at det er ulovlig for homofile å tjenestegjøre i militæret), og stipulerte at man kan tjenestegjøre som homofil så lenge man befinner seg i skapet. Det er ikke er lov å spørre om noen er homofil (don't ask) og det er ikke lov å si at man er homofil (don't tell). Så, hvis alle bare holder kjeft og later som om alt er "normalt" kan altså homofile tjenestegjøre i militæret.


Denne åpenbart diskriminerende loven har blitt et sårt tema på venstresiden, og det er vanlig at demokratiske politikere er i mot den. Da Obama drev valgkamp i 2008 var han meget klar på at denne loven skulle han få endret. Hittil har han derimot (forutsigbart) latt saken ligge litt, da han har konsentrert seg om større prosjekter som skal gjennom i Kongressen. Men som vi jo vet tapte demokratene Kongressvalget, og fra og med januar kommer demokratene til å ha mindretall i Representantenes Hus og mindre flertall i Senatet. Tiden for å få gjennom en erketypisk demokratisk valgkampsak er altså NÅ.

Representantenes Hus fikk nemlig igjennom denne lovendringen i sitt kammer i mai i år, og rapporten utarbeidet av militæret (etter ordre fra Obama) som skal vurdere effekten av en slik lovendring er endelig ferdig. I forrige uke vitnet Forsvarsminister Robert Gates og Chairman of the Joint Chiefs of Staff, Mike Mullen, foran Senatets forsvarskomite hvor de anbefalte lovendring. I tillegg viser meningsmålinger at et flertall av amerikanere nå er i mot DADT. Med andre ord: hva venter Senatet på?

Jo, det venter på det Senatet alltid venter på i disse dager: 60 stemmer for noe som egentlig kun skal ta 51 stemmer. Den årlige vedtekten av forsvarsbudsjettet, som DADT endringen ville være en del av, trenger kun flertall for å gå igjennom. Men med så mange andre ting i disse dager kan man forvente seg stor mostand av en fåtall senatorer som kan stoppe debatten gjennom et parlamentarisk trekk kalt filibuster. For å stoppe en filibuster og få stemt over loven må man ha 60 senatorer av de totalt 100. Dermed driver det demokratiske lederskapet i Senatet for tiden en intens jakt på det magiske 60-tallet, noe som inkluderer republikanere. Blant annet håper man at republikanerne Susan Collins fra Maine og Scott Brown fra Massachussetts skal være behjelpelig. I tillegg er det verdt å merke seg at veteranen Richard Lugar fra Indiana utfordrer John McCain (motstander av lovendringen) og offentlig argumenter for at det bør blir en behandling av denne saken før neste Kongress inntrer. McCain har for øvrig - som med så mye annet i det siste - endret posisjon på DADT. Før var han for lovendring dersom militæret sa at dette ikke kom til å skade deres daglige virke, mens nå er han ikke fornøyd med rapporten som Gates la fram i Senatet i forrige uke og sier han ønsker mer debatt om dette til neste år.

Til slutt: Det er ikke sikkert at en seier over DADT ville gjøre alt godt igjen mellom Obama og hans egen venstreside, men det ville iallefall være en begynnelse.

Se forøvrig Daily Shows harselering over hele saken her.

De beste overskriftene fra Wikileaks

 Foreign Policy har startet en egen blogg om Wikileaks, og har som vanlig en humoristisk sans ved det hele. Her kan du lese det Foreign Policy mener er de beste overskriftene fra de lekkede dokmentene fra amerikanske diplomater rundt om i verden. Ifølge FP finnes det uoppdagede journalistiske spirer og talent for tabloide overskrifter også blandt USAs diplomatiske korps.