Amerikansk eksepsjonalisme

Dagens DC har desverre ikke tid til å skrive noe særlig i dag, noe som er veldig synd siden Washington Post i går hadde to veldig interessante artikler som handler om "American exceptionalism" - det verdensbilde amerikanere opererer med hvor USA har en spesiell plass i verdenshistorien (verdens første moderne demokrati skal skal vise veien for resten av verden) og USA blir sett på som unikt (ja, alle land er unike, kan kanskje amerikanere være enig i, men USA er unikt unik. Don't get me started...).
For å klarifisere, så er Amerikansk eksepsjonalisme ikke en objektiv målestokk, selv om mange forskere har forsøkt å måle hvorvidt USA er mer eksepsjonell enn andre land (klassedeling, fravær av sosialistisk parti, etc etc), men burde ansees som en identitet amerikanere har og føler stolthet ved.
Så les den første  artikkelen som handler om Barack Obamas uheldige vakling på en pressekonferanse i fjor da han fikk spørsmålet om hvorvidt han tror USA er eksepsjonell, og deretter artikkelen som hevder debatten kun er enda et forsøk fra høyresida om å delegitimere Obamas amerikanskhet (siden han jo visstnok ikke var muslim likevel...). Og her har Washington Post et godt poeng. For tror man ikke på amerikansk eksepsjonalisme, så er man per definisjon ikke amerikaner.

Wikileaks forts.

1) Politicos eminente Laura Rozen skriver at det mest interessante ved Wikileaks er at det som lekkes ikke egentlig er så veldig hemmelig. Med andre ord, offisielle uttalelser og "hemmelig" diplomatisk kommunikasjon går ofte ut på det samme. Dette er vel ingen stor overraskelse, da det som hittil er lekket innebærer "secret" men ikke "top secret" kommunikasjon i utenrikstjenesten, heller enn strengere klassifisert etterretningsmateriale.
2) New York Times' David Broder, som ofte rapporterer om Iran, skriver at lekkasjen gir et interessant bilde av både Bush og Obamas forsøk på å utforme en helhetlig Iran-politikk mens de opplevde press fra alle sider, både i USA og fra allierte.

Wikileaks er i gang igjen

Dagens DC er i ferd med å oppdatere seg om Wikileaks-saken. I mellomtiden anbefales det å følge med Washington Post  samt New York Times, som er de to avisene i USA som har fått tilgang til lekkasjene. I tillegg anbefales det å følge med på bloggen til Laura Rozen hos Politico, som ofte har inside-info fra Det hvite hus og det sikkerhetspolitiske miljøet i DC og Foreign Policys "the cable" blogg som rapporterer fra DCs utenrikspolitiske maskineri.

Modern Family - USAs beste komedie for tiden?

Modern Family, som heldigvis vises i Norge (på TV2) har tatt USA med storm siden det startet i fjor høst. Salon skriver at serien er et frisk pust fordi den tar vare på karakterenes kompleksitet heller enn forenkler dem. Det skader selvsagt heller ikke at den er såkalt "nyskapende" siden en del av den moderne familien er et homofilt par som adopterer en vietnamesisk baby. I tillegg er det ekstra morsomt å se tidligere Al Bundy - Ed O'Neill - spille familiepatriark på en søt, men bardus måte.
Dagens DC ønsker herved leserne god helg med følgende oppfordring: se Modern Family!

Thanksgiving: USAs beste høytid!

De som har tilbrakt litt tid i USA har sikkert lagt merke til hvordan absolutt alle høytidene nærmest ødelegges av alt fokuset på forbruk, penger, reklame og alt annet markedsliberalistisk vissvass.
Derfor er det veldig hyggelig med Thanksgiving. Midt i mellom Halloween (ur-forbrukets dag, hvor kostymer og godteri og dekorasjoner skal kjøpes kjøpes kjøpes) og jula/Hanukka (trenger jeg å nevne gavestyret?) kommer det en høytid som fokuserer på to ting: mat og familie. For studenter kommer det plutselig en hel uke fri, noe som jo er relativt uhørt i den amerikanske akademiske kalenderen (julefri er det selvsagt, men ellers er det kun en uke vår-ferie (som selvsagt ikke har noe å gjøre med påske, man er da ikke et kristent land må vite) som gir pustepause i hverdagen.

Alle – og da mener jeg alle – skal hjem til familiene sine for å delta i det rituelle timeslange måltidet som selvsagt består av hel kalkun stekt i ovnen. Kalkunen i seg selv er ikke sånn kjempegodt, nødvendigvis (man skal være flink kokk for å ikke gjøre det magre kjøttet tørt) men tilbehøret er alltid en fest. Jeg husker med skrekkblandet fryd søtpoteter stekt i ovnen med et lokk av marshmallows oppå, standardtilbehøret haricot verts med kremsaus er alltid godt, likeså er potetmos med smør og hvitløk.
For ikke å snakke om alle dessertpaiene som serveres: den klassiske er selvsagt gresskarpai (her snakker vi om en spesiell smak, så dette er ikke for alle), men min absolutte favoritt er pecan pie (oppskrift her - tips: alltid bruk mere pecannøtter enn oppskriften tilsir)! Dette er en pai som tilhører sørstatene og er en fantastisk syndig fristelse (dette beskriver for øvrig mye av sørstatsmaten…).

Thanksgiving er også kjent i USA som høytiden da man må forberede seg på å sitte rundt middagsbordet og diskutere politikk med sin konservative onkel. Blant studenter på universitetene er det en kjent problemstilling at Thanksgivingmåltidet er en mulighet for storkrangel med eldre konservative familiemedlemmer. For å hjelpe på situasjonen har Foreign Policy skrevet en morsom artikkel om hvordan svare på spørsmål av typen ”hvorfor overgir Obama USAs sikkerhet til russerne?” (tema: den nye START avtalen).

Jeg tilbrakte mange av mine Thanksgivings hos en meget konservativ kristenevangelisk familie ute på Virginias landsbygd, noe som var en tålmodighetsøvelse i timevis lange middager hvor man skulle fortelle om hvorfor man var takknemlig for Jesus. Men hyggelig var det likevel.

Så får det heller være at forbrukskulturen tilbakevender med stor styrke dagen etter Thanksgiving: fredag er det nemlig ”Black Friday” – dagen hvor alle butikker har storsalg og folk trampes i hjel når butikkene åpner ved daggry.

Happy Thanksgiving, y’all!

Befølt på flyplassen

En viktig sak opptar media i USA om dagen (mye viktigere enn START-avtale eller Nord-Korea, må vite) og det er nye prosedyrer for sikkerhetskontrollen på amerikanske flyplasser. Alle i USA skal hjem til Thanksgiving denne uka, og de kommer til å møte nye prosedyrer.
Fra nå av skal passasjerer gjennom en røngten-maskin slik at sikkerhetsvaktene får et "nakent" bilde av passasjeren, eller så kan man velge å slippe maskinen, men få en personlig undersøkelse av hittil uant intimitetgrad.

Allerede rapporteres det om en kvinnelig flyvertinne som måtte fjerne en brystprotese, samt en mann som hadde overlevd blærekreft som opplevde at sikkerhetsvakten ødela urinposen hans med det resultat at posen sprakk under undersøkelsen.
Det rapporteres om streiker blandt flypassasjerer som nekter å følge de nye prosedyrene, og Det hvite hus har nå måtte brukt mye tid på å argumentere for/moderere argumentet for/bedrive brannslukking i media.


Da kunne man kanskje heller tatt en diskusjon på akkurat hvor "sikker" man kan være i dagens globaliserte verden, og om der finnes en grense for hva man som samfunn kan og burde gjøre for å beskytte seg mot reelle og potensielle farer. Men en voksen diskusjon om noe som helst har ikke foregått på en god stund i amerikansk politikk, og det ser ikke ut til å bli bedre med det første. Lederen for republikanerne i Senatet, Mitch McConnell, har jo for eksempel uttalt at hans hovedmål for de neste to årene er å forhindre at Obama blir gjenvalgt. Sånn heller enn å redde økonomien, for eksempel.

Time's cartoons of the week

 For en hyggelig start på uka, se Time Magazines moro-tegninger fra forrige uke her

Obama setter en strek i sanden

Hvordan skal Obama bevise at han fortsatt er presidenten (noe Bill Clinton uheldigvis måtte minne amerikanerne på etter republikanernes mellomvalgsseier i 1994) og vise folket - og verden - at mens republikanerne har vunnet en seier, så blir ikke krigen avgjort før 2012?

Ved å tvinge gjennom den nye START avtalen med Russland i Senatet. Uheldigvis (i denne sammenheng) for presidenten er det nemlig slik at Senatet skal ratifisere diplomatiske avtaler med 2/3 flertall, noe som betyr 67 senatorer. Senatets utenrikspolitiske komite har allerede vedtatt (i september) å sende avtalen til Senatet for generell avstemning, og det med hele tre republikanske senatorers godkjennelse i komiteen (avstemningen var 14-4). Helt siden da har Det hvite hus forhandlet med Senator Jon Kyl (fra Arizona, som er partipisken (minority whip) til republikanerne i Senatet) for å sikre seg de trengte 8 republikanske senatorene. Demokratene har jo - inntil en ny Kongressperiode starter i januar - fortsatt 59 senatorer, mot republikanernes 41. Når den nye perioden starter vil demokratene ha 51, og det vil da selvsagt bli mye vanskeligere å finne 67 senatorer som stemmer ja på START avtalen.

START avtalen ble undertegnet med Russland i april i år, og er en fortsettelse av nedskjæringen av atomvåpen mellom de to landene som har pågått siden før Den kalde krigen var over. Det er en fortsettelse av politikken til både republikanske og demokratiske presidenter, inkludert Ronald Reagan.

Likevel, Senator Kyl har vist seg å være en vanskelig samarbeidspartner. Det hvite hus har gått med på mange kompromisser og hestehandler, blandt annet mye penger til "modernisering" av USAs atomvåpen, som jo går litt i mot hensikten med START avtalen, men nå har Kyl uttalt at han ikke synes det er noe poeng i å la Senatet stemme over dette før den nye Kongressen inntrer i januar. Neimenn sier du det.

Det hvite hus' svar har vært å ha en pressekonferanse i forrige uke med tidligere ærverdige republikanske sikkerhetsrådgivere (Henry Kissinger, James Baker III og Brent Scowcroft) hvor de alle støtter Obamas plan om snarlig ratifisering, og Obama har gitt Visepresident Biden oppgaven med å sørge for at dette skjer. Det hvite hus har altså bestemt seg for at selv om de strengt tatt ikke har et nødvendig antall stemmer i Senatet skal de offentlig utpresse nok republikanere ("støtter dere ikke tradisjonell republikansk sikkerhetspolitikk?!") til å stemme ja. Håpet er at resultatet blir ratifisering, samtidig som Obama fremstår som en sterk utenrikspolitisk president som fortsatt har makt til å få Kongressen til å gjøre som han vil. Foreign Policy mener avtalen er viktig og at Obama derfor satser på rett kort, men at det slettes ikke er sikkert nok republikanere deserterer til Obamas side for en suksessfull ratifisering.

Dette er altså langt fra en obskur diplomatisk avtale, men heller en arena hvor Obamas styrke som president kommer til å testes og en smakebit på de neste to årene serveres oss observatører.

Harry Potter vs. Harry Potter

Ok, so in the United States, movie critics are fawning over the latest installment of the Harry Potter series: Harry Potter and the Deathly Hallows, Part I. Entertainment Weekly gives it an A-, stating that it and the lates Harry Potter films have been "consistently excellent." The New York Times has awarded it it's coveted "Critic's Pick" status.
In Norway, the movie made one reviewer lose her will to live while another  decided this camping trip into the woods was not worth it and actually showed what a poor actor Daniel Radcliffe is.

So, naturally, this brings us to the question: why the difference? Apart from the obvious cultural difference whereby Americans are more optimistic than Norwegians, I've got nothing. I report, you decide.

Hva skjedde egentlig nå?

Dersom du føler behovet for å dobbeltsjekke hva som egentlig førte til at republikanerne vant flertall i Representantenes Hus for et par uker siden, kan du lese Dagens DCs oppsummerende artikkel for NUPIs nettblad Hvor Hender Det her. Man får jo ikke alltid med seg ting når de skjer, så da kan det jo være greit å få det med seg i etterkant...

Var Asia-turen til Obama en suksess eller ikke?

Amerikanerne, som alle andre folkeslag, liker å tro at man blir godt mottatt i utlandet når ens leder reiser ut på tur. Obamas hyggelige opplevelser i India, første stopp på Asia-turneen, ble derfor godt mottatt i amerikansk presse og Det hvite hus kunne glede seg over positiv pressedekning. Deretter gikk det ganske så raskt nedover. Det at frihandelsavtalen mellom Sør-Korea og USA ikke gikk igjennom, samt at USA ikke fikk gjennomslag for en formulering i sluttdokumentet på G20-møtet i Seoul rettet mot Kinas kunstig lave valuta, ble i amerikansk media tatt som tegn på USAs og Obamas minskende innflytelse på verdensarenaen. Nå som turen er over ser den generelle konklusjonen i amerikansk media ut til å være at rundturen var ganske nær en fiasko. Men er dette egentlig riktig? Ashley J. Tellis skriver i Foreign Policy at Obama faktisk oppnådde flere viktige ting i Asia, særlig i India, som overskygger skuffelsene i Seoul. Og det er interessant å merke seg at Obama jo ikke besøkte Kina, men heller la vekt på nærmere samarbeid med India, Kinas største utfordrer i Asia.

Som en apropos kan man også ta en titt på en liten artikkel i Foreign Policy som spør om britisk koloniherredømme i India hadde en langsiktig positiv effekt på Indias utvikling...Jeg får umiddelbart flashbacks til diskusjoner med min britiske kollega ved University of Virginia om akkurat dette temaet...

Den nye Kongressen og Israel

Det er ikke lenger tabu å diskutere det nære politiske forholdet mellom Israels sentrum-høyreside og USAs politikere i Kongressen og også ofte i Det hvite hus (se mitt tidligere innlegg i denne bloggen). Helt siden to amerikanske statsvitere, Stephen Walt ved Harvard og John J. Mearsheimer ved Chicago bestemte seg for å ta opp debatten med deres da ekstremt kontroversielle artikkel i London Review of Books våren 2006 (publisert i England etter at amerikanske Atlantic Monthly trakk seg fra publiseringsavtalen) har den offentlige debatten i USA åpnet seg opp for andre meninger enn de pro-israelske. Det at Walt og Mearsheimer fikk blod på tann av all kritikken  (mye useriøs kritikk som ofte innehold ordet "anti-semitter") og publiserte en bok basert på artikkelen høsten 2007, gjorde debatten mer synlig og mer legitim. Det hjalp at to meget respekterte statsvitere argumenterte for at der faktisk fantes en pro-israelsk dreining i amerikansk utenrikspolitikk, at dette hovedsaklig var forårsaket av forskjellige pro-israelske lobby grupper, og at dette har ført til en amerikansk utenrikspolitikk mot Midtøsten som faktisk ikke gagner USAs nasjonale interesser. Deres innsats har ført til at debatten nå foregår på en mer eller mindre saklig nivå heller enn dreier rundt de gamle beskyldningene om hvorvidt man er anti-semitt eller ikke, bare fordi man kritiserer Israel (merk! dette handler om hvorvidt USA har en pro-israelsk lobby, ikke en pro-jødisk lobby, da dette handler om politikk, ikke religion eller etnisitet).

Obamas inntog i Det hvite hus, samt hans tale i Kairo, førte til håp i Midtøsten at USA kanskje var på vei mot en mer nøytral rolle i fredsprosessen. Men nå har altså Kongressens sammensetning endret seg i en mer republikansk retning etter mellomvalget, og selv om Presidenten har tatt over mye av lederskapet i utenrikspolitikk siden 2. verdenskrig, så har Kongressen fortsatt en rolle å spille i amerikansk utenrikspolitikk - ikke minst når det kommer til å forme opinionen i sine hjemmedistrikter.

Akkurat nå kan dere lese to interessante blogg-innlegg på Foreign Policys nettversjon om akkurat dette temaet. Det første innlegget spør om det var Netanyahu som vant Kongressvalget, siden han nå spiller et spill likt det han gjorde på 1990-tallet, hvor han forsøkte å bruke Bill Clintons republikanske motstandere som egne støttespillere. Walt har forfattet det andre, som argumenterer for at ikke bare er det viktig for USAs nasjonale sikkerhetsinteresser i Midtøsten at man oppnår en rettferdig fredsavtale mellom Israel og palestinerne, men dette er også faktisk viktig for USAs framtidige rolle i Asia. For eksempel er dette et viktig tema for Indonesia, som ikke bare har verdens største muslimske befolkning, men også kontrollerer viktige sjøområder i Sør-Øst Asia. Interessant lesning!

Jon Stewart intervjues av Rachel Maddow

The Daily Shows Stewart satt ned med MSNBCs moro-kommentator-dame Rachel Maddow for et intervju. Maddow er en relativt ny programleder på MSNBC, hun fikk sitt eget kommentar-program høsten 2008, som vises kl. 21 i USA etter Keith Olbermanns "Countdown with Keith Olbermann". De partiske kommentator-programmene som vises på kvelden var MSNBCs svar på Fox News Channels seersuksess (meget konservative og partiske program) og så langt ser det ut til at planen har fungert - MSNBC øker seertallene, mens enda-nøytrale CNN daler og daler.
Maddow og Stewart diskuterte i går kveld hva Rally to Restore Sanity and/or Fear egentlig var for noe, samt om det er noen forskjell på Fox News  og MSNBC i deres tilnærming til nyhetene. Og hva er egentlig forskjellen på det Stewart gjør og det Maddow gjør?
Det uredigerte 50 minutters lange intervjuet kan sees her!

Oh, it's on!

Som en ivrig leser og ihuga fan av den flotte internettversjonen av magasinet Foreign Policy formidler jeg gjerne godbiter derifra når det passer seg slik. I går skrev jeg om Harvard-statsviter Steve Walts reaksjon på Bushs memoar Decision Points (det holder vel å si at Walts overskrift på blogg-innlegget sitt var "Delusion Points"...) og i dag kom "Shadow Government" bloggen på samme nettside (som skal være en mer konservativ blogg) med svar på tiltale, som dere kan lese her! Interessant lesning for de som ser tilbake med glede på Bush-æraen.

 Bush har også tatt intervju-runden i forbindelse med bok-lanseringen. Her kan dere se et utdrag fra hans opptreden på Oprah Show i går. Her kan dere se et udrag av Sean Hannity fra Fox News Channels intervju også i går.

Steve Walt om Bushs memoar

 George Bushs memoarer utgis i dag, og i den anledning har professor i internasjonal politikk ved Harvard University, Stephen Walt, skrevet et heller sarkastisk innlegg i bloggen sin for ForeignPolicy.com. Bush har altså strukturet boken sin som en fortelling om 14 forskjellige avgjørelser i hans liv (de meste fra presidentperiodene hans) heller enn en kronologisk fortelling fra barndom til i dag. (Ikke noe galt med det, Dagens DC husker at hun led seg gjennom Bill Clintons tjukke bok hvor mesteparten handlet om hans barndom og andre selvopptatte ting.) Walt, med sin sedvanlig blanding av brillians og informasjon, har laget en motartikkel om de 14 avgjørelsene han mener Bush burde fokusert på i boken sin, men ikke fordi de er så fantastiske, akkurat...
Anbefalt lesning!

George is back

I morgen utgis George W. Bushs memoarer, Decision Points. Forlaget har lagt ned forbud mot forhåndsutgivelser og forhåndsomtaler i media, men dette er selvsagt vanskelig å unngå. The New York Times skrev allerede i forrige uke om hva de fant i boka. De nevte i fleng: Bush vurderte å droppe Cheney som visepresident før valget i 2004 pga hans polariserende effekt, Bush forsvarer sin avgjørelse om å gå til angrep mot Irak, samt forsvarer han vanntortur.

Alltid sarkastiske Maureen Down i The New York Times skriver  at memoarene hans beviser hvilken uinteressert president han var. Mens Bush var president skrev Dowd ofte om "uncurious George" - en fornærmende versjon av de populære barnebøkene om "Curious George" (en nyskjerrig ape og alle hans eventyr). Memoarene hans er blottet for selvinnsikt, skriver Dowd, og er skrevet på en måte som får henne til å ville stemme på han som president igjen. Med andre ord - Bush bedriver skjønnmaling og praktiserer selektiv hukommelse.

Jeg skulle til å si at dette blir spennende lesning, men som memoarer flest er det fullt mulig at dette blir særdeles kjedelig lesning, dersom vi får servert overflatisk forsvarslektyre.

For øvrig har Bush og forlaget hans laget en video hvor han forteller om boka, som kan sees på YouTube her.

Hvilken vei for republikanerne nå?

Hva kommer republikanerne til å gjøre med flertallet sitt i Representantenes Hus? Kommer de til å samarbeide med Obama for å bedre økonomien (det amerikanere flest ønsker) eller kommer de til å gjenta 1990-tallets obstruksjonisme og radikale hets av presidenten (noe de tapte på og Newt Gingrich gikk av på)? Hva sier 2000-tallets Gingrich - John Boehner - dagen etter valget? Les hans utfordring til Obama her!

Som The New York Times skriver, kan republikanerne nå velge om de ønsker å følge Sarah Palins kulturkrig-linje, eller Paul Ryan (representant fra Wisconsin og hjernen bak deres økonomiske tenkning) som nå blir forman for budsjettkomiteen i Representantenes Hus.

Hans økonomiske plan innebærer delvis privatisering av pensjonssystemet (Social Security), noe som er så radikalt at mange republikanere har vegret seg for å støtte den offentlig (der finnes altså et par hellige saksområder i amerikansk politikk hvor privatisering ikke er populært).
Det blir altså spennende å se hvordan republikanerne kommer til å tolke valgresultatet tirsdag: som et mandag for sterk opposisjon til alt Obama foreslår (og som ville være, etter min mening, en grov forenkling og misforståelse av hva valgresultatet betød) eller legge seg på en mer samarbeidsvillig linje. Den som er nerdete og følger med får se!

Valget var som ventet

Republikanerne har gjenvunnet Representantenes Hus, men ikke overtatt Senatet. Dermed faller dette mellomvalget inn i en lang tradisjon hvor det første mellomvalget innebærer tap for Presidentens parti (i nyere tid skjedde det motsatte kun i 1934 - Franklin Delano Roosevelt - og i 2002 - George W. Bush). Tapet i Representantenes Hus var stort, og republikanerne er meget fornøyde med å ha sparket Nancy Pelosi fra jobben som "Speaker of the House" - nå overtar Ohio's evig oransje-brune John Boehner.

Hva betyr dette for Obama? Det er spørsmålet jeg får fra alle i media, iallefall... Vel, det kommer helt an på hvordag Obama reagerer på et republikansk Representantenes Hus, og hvordan republikanerne reagerer på å ha litt, men ikke nok, makt. Obama kan ta en Clinton'94 å bevege seg mot sentrum, men dette ligger muligens ikke i Obamas natur. Ikke var det noe moro heller, skal man tro Clinton's nære politiske rådgiver Paul Begala, som han skrev i går.

Med andre ord, det blir spennende å se hvordan de to partene nå spiller rollene sine fremover!

Les også saken i dagens VG hvor jeg og Svein Melby ved Institutt for Forsvarsstudier gir Obama karakterer for hans første 18 mnd i Det hvite hus her!

Les Dagens DCs kronikk i Dagsavisen

Hvorfor sliter Obama slik i dag? Hvorfor kommer demokratene til å gå på en stor smell? Les litt av svaret her!

Obama comes to town

Kjære lesere, igjen har jeg gleden av å overlate bloggingen til USA-korrespondent Emily Jane Charnock (Dagens DC har vært opptatt med radio - hør gjerne på P2s RadioSelskapet i dag kl. 11!), eminent politisk observatør og doktorgradsstipendiat i amerikansk politikk ved University of Virginia i USA. Hun har sett Obama i valgkampform fredag og fulgt med Rally to Restore Sanity - les i vei!

This past Friday, President Obama came to Charlottesville, Virginia, to campaign for freshman House Democrat Tom Perriello.  Perriello has been widely cited as an example of a Democrat who isn’t running away from the Obama White House – a difficult position in a largely conservative district.  Perriello’s “yes” vote on health care was tough for a Democrat who won his initial election in 2008 by just over 700 votes, in a district that John McCain took by over 7000 (only 49 Democrats were elected from McCain districts, of whom only 20 voted for the healthcare bill, and only 17 are running for re-election to the House).
Although Perriello points to his vote against the president’s budget as evidence of his independence and fiscal responsibility, it’s a difficult line to walk.  

Obama’s visit stirred up lots of discussion as to whether this will play well for Perriello – firing up his base and possibly carrying him over the finish line – or backfire badly, solidifying in pictures like these the Obama connection that has many voters turned off this election cycle. 
The event generated a big crowd – with massive lines to get in – and they certainly seemed to be energized.  Obama spoke for over half an hour, and seemed genuinely supportive of Perriello – not just that he had been parachuted in to help a Democrat in need.  He hit on all the main campaign themes – change takes time and effort, Republicans are divisive and unwilling to work with Democrats, they failed last time and I’m still cleaning up the mess etc.  He also emphasized the most popular aspects of the healthcare bill – preventing discrimination on the basis of pre-existing conditions and the ability to stay on your parents insurance until the age of 26 (something that drew applause from the many students in the audience) – and also seemed less defensive about the legislation than he has in other forums recently.  

Ultimately, Obama is great in these kinds of campaign settings – his speech was well put together, impressively delivered, and energizing for those present.  The problem, however, was that those present were mostly strong Obama/Perriello/Democratic supporters who were likely to go out and vote anyway, so the critical questions are whether the event had an energizing event more broadly and managed to avoid a backlash. 

Early indications suggest not – for example, on NBC’s political talk show “Meet the Press” this morning, NBC political director Chuck Todd said that overnight polling by Public Opinion Strategies

“found that the Republican is leading with 45, Perriello's at 42, and the third party candidate is, is at 6.  And more people said they were less likely to support Perriello because the president was there than more likely, so they believe it didn't have a huge effect.” 

Only one more day and we will know for sure…

(You can see the transcript of the October 31, 2010 “Meet the Press” show here!

Update: Rally to Restore Sanity And/Or Fear

 As expected, the rally drew a big crowd and provided the audience with some big name performers.  Highlights include Stewart and Colbert’s duet and the “[insert the blank] train” song medley – featuring Yusuf Islam, Ozzy Osborne, and the O-Jay’s.  If that doesn’t show that unexpected combinations can work together, I don’t know what can! 

I didn’t get to the rally itself, watching it live instead (thank you CSPAN!), but my impression was that, at times, it felt less like a rally and more like just a special crossover show – like when Gray’s Anatomy and Private Practice get together – only funnier.  Stewart got serious at the end, with a message about the need to disagree agreeably, and a heavy critique of both political parties and the news media – in terms of fostering division and negativity.  These are easy targets and it’s not clear that there are obvious or immediate solutions – for their part, Stewart and Colbert did not pretend to have all the answers, but exhorted those present to adopt a different attitude, and go from there. 

Despite speculation as to the Democratic advantage that might accrue from the event, it doesn’t seem that really happened – with reporters observing signs and a general sentiment that seem to be exasperated with both parties. Bottom line, it’s hard to “rally” people with a message of moderation, but Stewart and Colbert tried.  Given that those with a less moderate message are already energized, however, it doesn’t seem this will make that big of a difference to the election, or the discourse surrounding politics right now.

You can watch the whole rally here!

Emily Jane Charnock, University of Virginia, Charlottesville, VA.