USA og Israel

I dag får vi sannsynligvis vite om fredsforhandlingene fortsetter mellom Israel, Palestina og den tredje parten i dette langtidsdramaet – USA.

Forholdet mellom USA og Israel har vært et meget hett tema innen amerikanske politiske og akademiske sirkler siden statsviterne Stephen Walt og John J. Mearsheimer publiserte sin artikkel ”The Israel Lobby” i London Review of Books i mars 2006. (Les artikkelen her: http://www.lrb.co.uk/v28/n06/john-mearsheimer/the-israel-lobby)

I denne artikkelen – som de ikke fikk publisert i USA i det hele tatt etter at Atlantic Monthly avviste artikkelen de i utgangspunktet selv hadde bestilt – argumenterte Walt og Mearsheimer for to ting:

(1) At USAs ukritiske støtte til Israel faktisk ikke tjener USAs utenrikspolitiske interesser;

(2) At årsaken til denne ukritiske støtten er rollen den pro-israelske lobbyen spiller i amerikansk innenrikspolitikk. Spesielt pekte de på en stor og mektig lobby ved navn The American Israeli Public Action Committee (AIPAC) som samler inn penger til politikere som støtter deres agenda, og jobber aktivt i mot politikere som defineres som ”anti-israelsk.” Medlemmene av denne generelle ”lobbyen” er både evangelisk kristne og amerikanske jøder, og det er viktig å understreke forfatternes poeng at dette er grupperinger som støtter høyresiden i Israel, og dermed er en politisk - heller enn en etnisk eller nasjonal - lobby.

Walt og Mearsheimer vandret rett inn i et av USAs politiske tabuområder. Reaksjonen i USA var interessant. ”Mainstream media” – de store avisene og tv-kanalene – overså først helt artikkelen. Les historikeren Tony Judts tanker om debatten og dens mottakelse i USA her:

http://www.nytimes.com/2006/04/19/opinion/19judt.html?pagewanted=1&_r=2&ei=5087&en=2706f771ea2e35aa&ex=1145592000

Antakelsen var vel at siden de kritiserte USAs pro-israelske politikk var Walt og Mearsheimer enten radikale kommunister eller anti-semitter. Men Walt – professor i internasjonal politikk ved Harvard University – og Mearsheimer – professor i internasjonal politikk ved University of Chicago – var og er høyst respekterte akademikere. I tillegg er de tilhenger av såkalt realisme-teori innen studiet av internasjonal politikk, som fokuserer på staters maktkamp mot hverandre på den internasjonale arena, heller enn innenrikspolitiske faktorer som lobbyer og lignende. Dermed vakte det oppsikt i det akademiske miljøet at disse respekterte professorene til en viss grad gikk i mot sine egne teoretiske inklinasjoner for å skrive om noe de syntes var kanskje den viktigste faktoren i amerikansk utenrikspolitikk. De fikk også mye usaklig kritikk rettet mot seg, særlig frampå var antisemittisme anklagene.

Det som til slutt førte til at debatten i USA om dets forhold til Israel tok et kvantesprang forover var at Walt og Mearsheimer ikke gav seg. De blei rett og slett ganske så fornærmet over at de – stjerner på den akademiske himmelen – ble møtt med skittkasting og usaklige argumenter. Så de gav ut en bok. The Israel Lobby and U.S. Foreign Policy kom ut i 2007 – denne gang også i USA - og skapte nok en gang debatt og furore. Sakte men sikkert tok debatten en saklig vending. Walt og Mearsheimer fokuserte på sak, heller enn debatten om hvorvidt de var anti-semitter eller ikke. Artikler, seminarer, mot-artikler, blogg innlegg og hva det så skulle være debatterte argumentere deres. Selv om ikke alle poengene deres var like overbevisende (for eksempel er det usikkert om Israel hadde noe med Irak-krigen i 2003 å gjøre som de hevder, og i tillegg kan de kritiseres for en generell og løs definisjon av ”Israel lobby”) bestod Walt og Mearsheimers bidrag til den interne debatten i USA av to viktige ting: Fordi de ikke gav seg da det stormet som verst med anti-semittiske anklagelser fikk de klargjort forskjellen mellom det å være kritisk til Israel og det å være antisemitt. I tillegg fikk de belyst USAs støtte til Israel og de mulige følgene dette har for både USAs interesser i Midtøsten og internasjonal politikk generelt.

Spørsmålet er om det til syvende og sist kommer til å ha noe å si. Tida renner ut for israelere og palestinere mens det snakkes, bygges bosettinger, og snakkes litt til. Obama ønsker sikkert å fortjene fredsprisen han fikk i fjor, men spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig så sent i spillet.