Snobben Obama?

Hvorfor går det så dårlig med President Barack Obama? To år etter tidenes seierrus, hvor ble entusiasmen av?

Vel, som Hillary Clinton nok tenker for seg selv (hun smiler kanskje litt i skjegget) så er det noe ganske annet å styre enn å vinne valgkamp. De av oss som ikke var like betatt av Obama da han drev sin Jesus-lignende valgkamp basert på to år i Senatet, er nok ikke like overrasket over hans store fall i meningsmålingene som Obamafansen er. 

 For det første faller en president alltid i meningsmålingene i løpet av den første tiden i Det hvite hus – dette er bare den naturlige overgangen fra seiersrus til kjedelig politikk. Spørsmålet er ikke om presidentens parti går tilbake i første mellomvalg, men hvor stort tapet blir. Denne gangen snakkes det derimot om et unormalt stort tap for demokratene, noe som skyldes på økonomien (av demokratene) og Obamas dårlige evne til å styre/bånde med den jevne amerikaner/sosialistiske programmer (republikanerne/tea party).

Obamas valgkamp ga amerikanerne det de alltid faller for (og trenger pga folkesjelelige grunner), nemlig bøttevis av optimisme. (Vi skal overkomme raseforskjellene! Vi skal fikse klimaforandringene! Vi skal helbrede verden!)  Etter Bush sine to tragiske kriger og en økonomi i fritt fall var dette selvsagt en vinneroppskrift for å tiltrekke seg velgere.

Hillary, derimot (og grunnen til at hun tapte nominasjonskampen) gav folk kjedelig og nerdete politiske programmer basert på lang erfaring i Washington, D.C. – med andre ord, det man trenger når man skal styre. (Hun bar også med seg ekstremt negative meningsmålinger blant uavhengige og republikanere, så det er slettes ikke sikkert hun hadde vunnet presidentvalget.) 

Men vi vet jo at Obama har evnen til å dra med seg velgere og inspirere til deltakelse og entusiasme. Så hvorfor klarte han ikke og fortsatt spille på dette i Det hvite hus? Konservative kommentatorer mener Obama rett og slett ikke er en gjennomsnittlig amerikaner, men heller en elitistisk snobb som ikke evner å føle det ”average Americans” føler. For eksempel skrev Michael Gerson, George W. Bush sin taleskriver, i Washington Post denne uken at Obama er en snobb som tror alle som ikke er enig med han er emosjonelle, over-religiøse våpenfantaster som det ikke er noe poeng å diskutere med.

Les Gersons kronikk her: http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2010/10/18/AR2010101803778.html

Gersons poeng er viktig. Obama ser på seg selv om kongen av rasjonalitet, logikk og rimelighet. Dersom noen ikke ønsker å samarbeide med han må dette være på grunn av irrelevante faktorer som valgstrategi og obstruksjonisme. Dersom han har falt i meningsmålingene er dette fordi Det hvite hus rett og slett ikke har vært flink når med å kommunisere alt det gode de har gjort for det amerikanske folket. Man kan selvsagt diskutere dette, men det som mange på høyresiden sitter igjen med er inntrykket av Obama som arrogant og nedlatende. Nå kan man jo si at dette er bedre enn uvitenhet og internasjonal urokråke (ahem, Bush), men det hjelper ikke demokratene ved valgurnen. 

Det fundamentale problemet i år er selvsagt økonomien. Kommentatorer snakker om at 2010 kommer til å bli et nytt 1994, men her skal vi være forsiktig: Ja, der er likhetstegn, som for eksempel at arbeidsledigheten var høy og økonomien fortsatt slet, og demokratene gikk på en skikkelig mellomvalgssmell. Men i 1994 arbeidsledigheten var på 5.6%, mot dagens 9.6%! Altså er situasjonen mye verre. En av Obamas største seire i sine første to år er at han fikk vedtatt den økonomiske stimuliloven, som ser ut til å ha stanset den økonmiske nedgangen. Men selv om det å forhindre en ny depresjon er en prestasjon i seg selv er ikke dette noe som nødvendigvis gir uttellig i valget. Folk ønsker å ha det bedre - å få tibake jobbene sine - ikke å vite hypotetisk at det kunne vært verre.

Det hjelper særlig ikke på Obamas største problem, nemlig entusiasmegapet. De som stemte på Obama er skuffet fordi de ikke synes Obama har fått til alt han lovet. (Nå skulle man jo tro at ting tar tid, slik Hillary påpekte i valgkampen, men her må Obama stå for at han lovte gull og grønne skoger og det ganske så umiddelbart.) Som en svart kvinne sa på et valgmøte for et par uker siden, så var hun sliten av å forsvare Obama, og sliten av å vente på forandringene som aldri kommer. (Igjen, folkens, det har bare gått to år, men...) Det hvite hus, derimot, hevder de har oppnådd 70% av det de satte seg fore, og at de kommende seks årene (dersom de vinner gjenvalg i 2012) dermed går med til de resterende 30%. Så de som er misfornøyde skjønner rett og slett ikke hvor mye Obama har oppnådd, er beskjeden fra Det hvite hus.

På den andre siden har vi 2010s svar på 2008 ”Yes, we can”: Tea Party bevegelsens ”neineineinei”-kampanje. Her er det entusiasme i massevis (hvis raseri teller som entusiasme). Det er disse som kommer til å springe til valglokalet 2. november for å stoppe ObamaSosialistRevolusjonFacistMuslimtoget.

Så løkkan tel, demokrater.