Money money money

I morgen er det to uker til mellomvalget i den amerikanske Kongressen, og det er mye man skal holde styr på (de uregjerlige Tea Party kandidatene, Obamas popularitet i meningsmålingene og økonomiske indikatorer, bare for å nevne noe).

En veldig viktig – ofte den viktigste – faktoren er dog noe som man gjerne ikke snakker så mye om, nemlig penger. Hvem har mest (republikanerne, vanligvis), hvem bruker mest (Meg Whitman – den republikanske kandidaten i guvernørvalget i California og tidligere sjef i eBay – har brukt 140 millioner dollar av egne penger!) men viktigst av alt: hvilke grupper (såkalte Political Action Committees – PACs) bruker hvem sine penger hvor?

”Campaign finance” – altså den finansielle siden av de amerikanske politiske kampanjene – er et forvirrende og tilsynelatende kjedelig tema. Dagens DC har smertefulle minner fra da hun måtte undervise i dette temaet ved University of Virginia, men i god Winston Churchill-stil skal vi her raske vekk seieren fra nederlagets gap og bruke denne smertefulle erfaringen til noe nyttig: nemlig å forklare leserne hvorfor man bør holde et øye med pengene.

Follow the money!

Politiske penger har vært gjenstand for kontrovers og utallige lovforslag og reguleringsforsøk i flere tiår. Dette var noe som startet etter Watergate-skandalen tidlig på 1970-tallet, da det jo kom fram at President Nixon hadde forsøkt å påvirke sitt gjenvalg i 1972 med ulovlige midler. For eksempel brukte John McCain (versjon 1.0, ikke den mer sinnsyke versjonen vi har sett i hans rabiate forsøk på gjenvalg som Arizonas senator i år) mye av sin tid i Senatet på 1990-tallet til å jobbe med dette temaet, noe som kulminerte i 2002 med The Bipartisan Campaign Reform Act (også kjent som the McCain-Feingold Act, etter lovens to sponsorer i Senatet). Hvorfor? Jo, fordi innsyn og klare regler formodentlig bidrar til rettferdige politiske valg.

Det loven i hovedsak dreide seg om, var regulering av såkalt ”soft money.” Mens ”hard money” er penger som doneres direkte til politiske kandidater og er sterkt regulert, er ”soft money” bensinen til valgenes bål. ”Hard money” består av individuelle donasjoner til en politisk kandidat og kan ikke overstige 2000 dollar, mens PACs kan bidra med 5000 dollar. Dette er jo ikke mye penger i det hele tatt i amerikanske valg, og her kommer ”soft money” inn i bildet. ”Soft money” er penger som gis til et politisk parti generelt sett. Historisk sett skulle dette være penger som ble brukt til partiaktiviteter og organisasjonsstyrking, og var derfor ikke regulert av Kongressen (siden de ikke ble brukt til å promotere politiske kandidater). Men disse pengene ble jo selvsagt brukt til så mangt, inkludert såkalte ”issue ads” – reklamer for eller i mot en sak som jo gjerne gjenspeilet valget mellom to kandidater (hvis man for eksempel lagde en reklame mot abort var det jo ikke vanskelig å tenke at dette var en reklame mot den demokratiske kandidaten). I tillegg er pengebidrag til PACs også ”soft money”, og har blitt brukt til absolutt alt av politiske aktiviteter, unntatt direkte bidrag til en politisk kandidat (for ikke å rammes av loven). Dermed har det vært store pengebeløp inne i politiske valg som ikke har vært regulert i det hele tatt, noe som McCain-Feingold ønsker å få bukt med.

MEN, i januar i år skjedde det noe meget kontroversielt. Den konservative Høyesteretten, ledet av John Roberts (på grunn av utnevnelser gjort under George W. Bush sin administrasjon består Høyesterett nå av flere konservative enn liberale dommere) bestemte i Citizens United v. Federal Election Commission at utenforstående grupper ikke lenger kan hindres i å bruke så mye penger de vil på politisk reklame for eller i mot en kandidat, altså reverserte de en del av McCain-Feingold-loven. Dette ble sett på som så uhørt av demokratene (som jo historisk sett har mottatt mindre penger enn republikanerne fra donorer) at President Obama faktisk nevnte denne avgjørelsen i sin State of the Union tale i Kongressen i januar. 

For velgerne derimot, er konsekvensene heller ubehagelige: flere og flere aggressive tv-reklamer dag ut og dag inn. Om det har noen effekt er heller ikke sikkert – hvor mange ganger kan man se de samme reklamene før man slutter å bry seg?