De som heier på demokratene men innser at neste tirsdag blir et nederlag for dem, argumenterer nå for at et tap i Kongressen kommer til å gi positiv uttelling for Obama i det lange løp. Spesifikt mener de at dersom republikanerne overtar Kongressen gir dette Obama og demokratiske kandidater i valget i 2012 en klar motstander som kan holdes ansvarlig for det de har eller ikke har gjort mellom 2010 og 2012.
Se for eksempel Peter Bakers artikkel i The New York Times lørdag:
Sammenligningen blir ofte gjort med mellomvalget i 1994, da Clinton tapte stort men kom seg på banen igjen i det lange løp fordi han nå hadde sterkere motstand i Kongressen og noen å kjempe i mot. Noen kjemper best i motvind.
Men som vi vet er Clinton og Obama meget forskjellige, særlig på to områder. De er for det første forskjellige som personer. Clinton er flink til å ”feel your pain” - å empatisere med velgerene. Han har (som kjent) sterkt personlig karisma som kommer til uttrykk på et mellommenneskelig plan når man møter ham. For eksempel sies det alltid om Clinton at han "never met a ropeline he didn't like" - altså at han alltid stopper opp og hilser på folk som står bak sikkerhetstauene når han er ute å reiser.
Obama er mere flink til å forklare (sånn teoretisk) at dersom amerikanere føler litt pain er kanskje dette grunnen til at de klamrer seg til våpen og religion, som han sa om konservative amerikanere i et ”lukket” møte i San Francisco under valgkampen i 2008). Clinton er i sitt ess når han får møte velgere en og en, mens Obama er flinkest når han står på et podium og taler til flere tusener.
For det andre er de forskjellige som politikere. Mens 1994 på en måte frigjorde Clinton fra hans partikamerater på venstre fløy og lot ham operere mer i sentrum, der han naturlig hører hjemme, er nok Obama til venstre for Clinton og dermed en mindre sannsynlig kandidat for en ny æra med samarbeid med nylig innvalgte tea party politikere og ultrakonservative republikanere.
For det andre er de forskjellige som politikere. Mens 1994 på en måte frigjorde Clinton fra hans partikamerater på venstre fløy og lot ham operere mer i sentrum, der han naturlig hører hjemme, er nok Obama til venstre for Clinton og dermed en mindre sannsynlig kandidat for en ny æra med samarbeid med nylig innvalgte tea party politikere og ultrakonservative republikanere.
Men Obama holder som vanlig kortene tett inntil brystet, og det er ganske så usikkert hvordan han kommer til å reagere på det kommende nederlaget. Kommer han til å prøve seg på en Clinton-populistisk personlighetsforandring, eller snu seg mot sine egne på venstresiden og samtidig snu ryggen mot den nye Kongressen?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar