Det slår Dagens DC at Obama og Stoltenberg har noe til felles: de har begge styrt landene sine unna en ny økonomisk depresjon. Får de noe takk for dette? Ikke egentlig – og det er dette de har til felles. Obama sliter noe veldig i meningsmålingene for tiden (noe vi skal komme tilbake til i nær framtid her i bloggen). Fra høye meningsmålinger i begynnelsen av hans presidentperiode (faktisk historisk høy, ifølge Gallup: http://www.gallup.com/poll/125096/obama-averages-approval-first-year-office.aspx) til i dag ser man at antall amerikanere som synes Obama gjør en særdeles god jobb og antall amerikanere som synes Obama gjør en særdeles dårlig jobb rett og slett har byttet plass i grafen: http://www.rasmussenreports.com/public_content/politics/obama_administration/daily_presidential_tracking_poll
Som statsviter Stephen Walt innrømte i bloggen sin i går, så er det lett å glemme at Obama startet sin presidentkarriere med å stoppe marsjen mot en ny økonomisk depresjon som kommentatorer og økonomer alle spådde var høyst mulig. Som han også sier, er det jo politikeres yrkesforbannelse at de ikke får kred for ting de forhindrer. Les Walts høyst anbefalte blogg her: http://walt.foreignpolicy.com/posts/2010/09/28/credit_where_its_due_is_obama_s_record_better_than_it_looks
Stoltenberg og co. har styrt det norske skipet så langt unna de økonomiske nedgangstidene som fortsatt slår mot resten av verden (inkludert USA) at nordmenn nesten ikke merket dønningene en gang. Det er jo fint – for da har man litt mer tid til å forbanne seg over armbånd.
Når du skriver det slik virker jo armbåndsaken temmelig triviell, samtidig vet man at det sitter mange mennesker rundt omkring i Norges land og er erklært personlig konkurs, eller at et firma er gått konkurs, som igjen fører til at mennsker lever under fattigdomsgrensen. Dette merkes ikke fordi likningen kan fortelle at disse menneskene tjener godt med penger, mens staten krever inn straffeskatter til 12% rente, noe som resulterer netto utbetalinger som ikke er til å leve med. Nå snakker jeg ikke om den vanlige skattesnylter, men de som litt ufortjent har havnet i en dårlig situasjon. F.eks lurt av sin egen regnskapsfører osv. Det er da disse menneskesken må ta straffen sin i årevis, de kan ikke bare si som enkelte politikere, "oisann, dette var jeg ikke klar over". At jeg bruker dette som eksempel er fordi jeg kjenner mennsker som i årevis har blitt trukket 60% straffeskatt for noe de ikke kunne ha kjennskap til selv, fordi regnskapsfører jukset med tallene.
SvarSlettPoenget er, når vi vanlige dødlige begår feil, evt gjør ting som er straffbart, uten egentlig å ønske det, må vi ta konsekvensene av det. Selv om vi aldri hadde onde hensikter eller handlet i god tro. Hvorfor gjelder ikke dette politikere i Norge? Hvorfor kan man som politiker unnskylde seg med at man ikke viste?
Det er ikke helt lett å svelge for mennesker som lever under fattigdomsgrensa for 6 året på rad, som heller ikke viste, og som handlet i god tro.
Helt enig i det! Det skal ikke være ok at man kan løpe fra ansvar pga av en politisk stilling. Mitt poeng er nok mer at man må skille mellom personlige feil som politikere gjør på den ene siden, og deres dyktighet som politiker på den andre. Man kan jo godt være et sabla godt regjeringsmedlem som gjør det som er riktig for Norges interesser, samtidig som man er en nyttesløs ektemann/far etc. og en idiotisk skattebetaler. Når det siste påvirker det første, er det derimot tid for bekymring.
SvarSlett