Modern midterms

Tirsdag 2. november skal Kongressen avholde såkalte "mellomvalg" eller midterms. Hvert andre år skal altså 1/3 av senatorene og hele Representantenes Hus, samt noen guvernører og delstatsforsamlinger, velges i USA. Det korrekte ordet er vel heller gjenvelges, siden det ofte er snakk om sittende politikere som søker gjenvalg. "The incumbency advantage" - fordelen ved å allerede være valgt en eller flere ganger - er stor og er da også noe som det er skrevet mye om i studiet av amerikansk politikk. Dette er noe jeg kommer tilbake til seinere i høst. Men først vil jeg - siden dette er mitt aller første blogg-innlegg og jeg akkurat har gått av flyet etter 7 års studier i USA - få lov til å vise til min professor ved University of Virginias innlegg i dagens utgave av det konservative ukentlige magasinet The Weekly Standard, som handler om hvordan vi skal forstå oss på "moderne" mellomvalg. Med moderne mener professor James Ceaser mellomvalgene fra og med 1994. Valget i 1994 er kjent fordi det innebar en overveldende seier for Det republikanske partiet bare 2 år etter at Bill Clinton ble valgt. Dette var året Newt Gingrich og republikanernes "Contract with America" seiret fullstendig. Dette var jo selvsagt fullstendig krise for demokratene, men i ettertid har man kommet frem til at det nok var greit for Clinton administrasjonen at de fikk noen å kjempe mot og dermed prøvde hardere - blant annet inngikk Det hvite hus en del lovgivningskompromisser som var relativt populære innenfor velferdsreform. Det at seieren for republikanerne i 1994 seinere skulle føre til skittentøysvaskinga rundt Monica Lewinsky var selvsagt mindre heldig for Clinton, men han ble da gjenvalgt i 1996 og mellomvalget i 1998 gikk i demokratenes favør, delvis fordi velgerne var lei skittentøysvaskinga, så alt i alt gikk det jo bra for karen.
Den vanlige visdommen rundt mellomvalg som skjer 2 år etter at en ny president (som representerer det andre partiet enn det som tidligere befant seg i Det hvite hus, må nevnes) er blitt valgt inn i Det hvite hus har vært at presidentens parti skal miste noen - men ikke for mange - seter. Nyhetsverdien av et nytt parti i Det hvite hus skal da ha lagt seg, og velgere utviser sin sedvanlige skepsis til de som styrer. Dersom det i tillegg er normale økonomiske tider, ingen stor utenrikspolitisk krise el. annen krise av noen sort burde altså presidentens parti forvente seg et lite, men akseptabelt, tap. 
Dette har ikke skjedd siden 1994, og det er ingen grunn til å tro at det skjer i november i år. Det er heller grunn til å forvente seg massivt tap av demokratiske politikere bare to år etter "Yes we can!" og spådommen er at republikanerne tar over Representantenes Hus. Da vil dagens minoritetsleder John Boehner - han av konstant og intens brunfarge i ansiktet - antakeligvis bli Speaker of the House (Nancy Pelosis nåværende jobb) og President Obama få en ganske annerledes "samarbeids"partner. Senatet er alltid vanskeligere å ta over, og her er det mindre sikkert at så skjer.  Les Ceaser og hans tidligere student Dan DiSalvos artikkel her: http://www.weeklystandard.com/articles/very-model-modern-midterm