Politikeres utakknemlige liv

Det slår Dagens DC at Obama og Stoltenberg har noe til felles: de har begge styrt landene sine unna en ny økonomisk depresjon. Får de noe takk for dette? Ikke egentlig – og det er dette de har til felles. Obama sliter noe veldig i meningsmålingene for tiden (noe vi skal komme tilbake til i nær framtid her i bloggen). Fra høye meningsmålinger i begynnelsen av hans presidentperiode (faktisk historisk høy, ifølge Gallup: http://www.gallup.com/poll/125096/obama-averages-approval-first-year-office.aspx) til i dag ser man at antall amerikanere som synes Obama gjør en særdeles god jobb og antall amerikanere som synes Obama gjør en særdeles dårlig jobb rett og slett har byttet plass i grafen: http://www.rasmussenreports.com/public_content/politics/obama_administration/daily_presidential_tracking_poll

Som statsviter Stephen Walt innrømte i bloggen sin i går, så er det lett å glemme at Obama startet sin presidentkarriere med å stoppe marsjen mot en ny økonomisk depresjon som kommentatorer og økonomer alle spådde var høyst mulig. Som han også sier, er det jo politikeres yrkesforbannelse at de ikke får kred for ting de forhindrer. Les Walts høyst anbefalte blogg her: http://walt.foreignpolicy.com/posts/2010/09/28/credit_where_its_due_is_obama_s_record_better_than_it_looks

Stoltenberg og co. har styrt det norske skipet så langt unna de økonomiske nedgangstidene som fortsatt slår mot resten av verden (inkludert USA) at nordmenn nesten ikke merket dønningene en gang. Det er jo fint – for da har man litt mer tid til å forbanne seg over armbånd.

Media og tea party-kandidatene

 
Tea party-fenomenet stormer framover mot valgdagen i Kongressen 2. november.
I mellomtiden dekkes fenomenet og tea party-kandidatene ganske så forskjellig i amerikansk media. Særlig Christine O'Donnell, som vant det republikanske nominasjonsvalget i Delaware og dermed blir Delawares republikanske kandidat til Senatet, har skapt trøbbel for sine støttespillere i media. O'Donnell er en tea party kandidat som slo ut Det republikanske partiets egen kandidat, og er altså en del av tea party bevegelsen som luker ut mer "establishment" kandidater innen Det republikanske partiet. Fordi O'Donnell har en særdeles tvilsom fortid som inkluderer offentlige tv-opptredener hvor hun innrømmer å ha drevet med heksekunst og ellers betviler evolusjon og andre mer eller mindre etablerte sannheter, har hun blitt møtt med sterke reaksjoner på venstresiden i amerikansk media. For eksempel er det alltid verdt å lese New York Times' Maureen Dowd, hvis giftige og vittige penn gjerne oppsummerer tingenes tilstand med setninger som, "Evolution is no myth, but we may be evolving backward. Christine O’Donnell had better hope they don’t bring back witch burning." Les hennes kommentar her: http://www.nytimes.com/2010/09/26/opinion/26dowd.html?_r=1&src=me&ref=homepage
Derimot har konservative kommentatorer slitt litt, siden de jo gjerne vil støtte Christine O’Donnell, men skjønner at dette kan bli vanskelig. For eksempel var Charles Krauthammer – en konservativ kommentator som ofte skriver i Washington Post – gjest hos Bill O’Reilly på Fox News nylig, hvor man måtte forsvare seg mot kritikk fra høyre for hans manglende støtte overfor O’Donnell. (The O’Reilly Show – et høyrevridd ”kommentar-program” som mange seere oppfatter som et nyhetsshow heller enn det politiske innslaget som det jo er - er for øvrig det mest sette programmet på kabel-tv på hverdagene klokken 20:00, med mange flere seere enn CNN for eksempel.) Se Krauthammer forsvare seg her: http://www.youtube.com/watch?v=i3C3YbLN4Og&feature=related
Eller er det verdt å få med seg at John Stewart var gjest hos O’Reilly i forrige uke, og ikke for første gang. Stewart har gjestet The O’Reilly Show flere ganger siden 2004, og de har utviklet et slags forhold som fredsforhandlere fra hver sin side av borgerkrigen. Alltid interessant å se:
Del 1: http://video.foxnews.com/v/4346676/unedited-jon-stewart-interview/
Del 2: http://www.youtube.com/watch?v=H98xg6HS91s&feature=related

Hva er Tea Party bevegelsen?!?

Dagens DC har blitt forespurt av en leser om å forklare Tea Party-fenomenet. Dette spesielt fordi leseren da vil forstå dagens politiske karikatur i Aftenposten (22. september) hvor en av Obamas politiske rådgivere spør hva det vil bety dersom Tea Party kandidater fosser inn i Kongressen i november. Obama svarer (nokså korrekt, spør du meg): Mitt gjenvalg. So here we go!

Tea Party-bevegelsen – en populistisk og politisk bevegelse - er forvirrende av flere grunner:

1)      Hva: Dette er ikke en organisert, hierarkisk nasjonal organisasjon – i alle fall startet den ikke slik. ”Bevegelsen” begynte nemlig med at mange forskjellige regionale og lokale grupper organiserte seg, hovedsakelig etter Obamas inntog i Det hvite hus. Sommeren 2009 ble Tea Party Express startet, som skal støtte tea party kandidater rundt om i hele USA. Andre store grupper er Tea Party Nation som arrangerte den nasjonale tea party konvensjonen i februar i år, hvor Sarah Palin var hovedtaler. Spørsmål er dermed blitt stilt hvorvidt bevegelsen i det hele tatt kan kalles lokal og desentralisert lenger, siden stor-aktører nå er inne på banen. For eksempel leder nå Dick Armey (tidligere leder for republikanerne i Representantenes Hus) ”FreedomWorks”, en organisasjon som koordinerer og finansierer tea party kandidater rundt om i landet. I tillegg er Sarah Palin tungt inne i mange delstater som offisiell backer av tea party kandidater, for eksempel støttet hun kontroversielle Christine O’Donnell i Delaware (mer om O’Donnell, som til og med Karl Rove mener har sagt ”nutty things”, lengre ned). I tillegg har Fox News’ programledere blandet rollene ”journalist” og ”tea party aktivist”. I april i år skulle Sean Hannitys ”Hannity Show” ha live show fra et tea party rally i Ohio, men ble beordret tilbake til New York av overordnede, ettersom Rupert Murdoch (hvis NewsCorp eier Fox) bare en uke tidligere offentlig hadde uttalt at han ikke syntes Fox News skulle støtte tea party bevegelsen. Likevel har jo Glenn Beck involvert seg veldig i denne bevegelsen, nå mest nylig med sitt ”Rally to Restore Honor” i august (på datoen til Martin Luther Kings ”I have a dream” tale, faktisk, og på samme sted i D.C., som jo vakte en del reaksjoner. Se for eksempel John Stewarts Daily Show: http://www.huffingtonpost.com/2010/08/27/stewart-beck-rally-civil-rights_n_696758.html)

2)      Hvorfor: Aktivistene portretterer seg selv om hovedsakelig opptatt av økonomiske saker. Særlig opprørte er de over at Kongressen i 2008 vedtok statlig intervensjon i det amerikanske finansmarkedet (”The Emergency Economic Stabilization Act of 2008, såkalt ”bailout” av bankene) som lagde programmet kjent som TARP (Troubled Asset Relief Program). TARP er et program som med 700 milliarder skulle hjelpe banker i trøbbel. Både demokratiske og republikanske politikere stemte for dette. Men dette var altså i 2008, under Bush-administrasjonen. Bevegelsen synes ikke å ha fått fart på seg før Obama ble valgt som president. Særlig helte Obama bensin på bålet med ”American Recovery and Reinvestment Act of 2009”, den såkalte ”stimulus” loven, som skulle stimulere til flere jobber gjennom å promotere investeringer og økt konsumpsjon. Loven innebar også mer penger til arbeidsledighetstrygd. Dette var jo klassisk Keynes-tenkning, som involverte enda mer statlig involvering i markedet. Ingen republikanere i Representantenes hus, og kun tre republikanske senatorer, stemte for loven. Deretter kom helsereformen, og påfølgende dyp debatt sommeren 2009 om dette ville innebære ”death panels” hvor en Obama-kommunistisk-facistisk stat skulle ”drepe bestemora di”. Panikken nådde nye høyder.

3)      Hvem: Spørreundersøkelser viser at den gjennomsnittlige tea party-sympatisøren er en hvit, eldre mann som tjener over gjennomsnittet. Fra en stor undersøkelse av bevegelsen gjort i april ser vi at: Over halvparten identifiserer seg som republikanere, mens de fleste andre ser på seg selv som partiuavhengig. Tre fjerdedeler beskriver seg selv som konservative. Av de spurte har fire prosent donert penger eller deltatt på et tea party møte. Disse fire prosentene blir dermed kategorisert som tea party ”aktivister”, og disse viser seg å være mer pessimistisk, sint og anti-Obama enn den gjennomsnittlige tea party sympatisør. 63 % av alle spurte tea party tilhørere får nyhetene sine hovedsakelig fra Fox News, i motsetning til 23 % av amerikanere generelt. I tillegg trodde 30 % av de spurte at Obama ikke var født i USA (disse hører dermed til den såkalte ”birther” grupperingen, som forlanger å se Obamas fødselsattest, enda hans fødselsattest faktisk er verifisert av myndigheten i Hawaii). Til sist er det også verdt å nevne at færre tea party tilhørere enn det nasjonale gjennomsnittet tror hvite har bedre muligheter enn svarte i USA. Se tallene her: http://www.cbsnews.com/8301-503544_162-20002529-503544.html

4)      Navnet ”Tea Party” refererer til en kjent hendelse i amerikansk historie fra 1773, da en gruppe kolonister i Boston protesterte mot flere lover passert av Englands parlament – blant annet skatt på import av te – ved å dumpe beskattet te fra skip i havna i Boston. Hendelsen ble et viktig steg mot Uavhengighetserklæringen i 1776 og starten på Den amerikanske revolusjonen. Implikasjonen for dagens bevegelse er altså at disse gruppene ser på seg selv som frihetskjempere som skal ta USA tilbake til folket fra en overbærende og tyrannisk stat som ikke lenger representerer sitt folk, slik England ble sett på av de amerikanske kolonistene. Derfor bruker også tea party-aktivistene det gule ”Don’t tread on me” flagget (vist ovenfor) som stammer fra revolusjonen.

5)      Kontrovers: Dessverre for tea party-bevegelsen betyr anti-hierarkiet og desentraliseringen at de ikke har særlig kontroll over hvem som bruker banneret og hvem som snakker på deres vegne. Dermed brukes mye av tiden på brannslokking hver gang en aktivist tropper opp på en protestmarsj med skilt som sier ”Congress = Slaveowner Taxpayer = Niggar” (sic), se her: http://washingtonindependent.com/73036/n-word-sign-dogs-would-be-tea-party-leader Eller ”Obama Bin-Lyin Free Our Markets not the Terrorists”, se her: http://washingtonindependent.com/38877/scenes-from-the-dc-tea-party-more-photos Etter to år med alt fra legitime økonomiske argumenter til krakilske rasistiske uttalelser er det dermed legitimt å spørre: Er de en økonomisk protestbevegelse eller høyrevridde rasister? Består bevegelsen kanskje av begge deler? En sammensmelting av de to fløyene kan kanskje sees i den kontroversielle artikkelen Forbes Magazine nylig publiserte: http://www.forbes.com/forbes/2010/0927/politics-socialism-capitalism-private-enterprises-obama-business-problem.html der Obamas ”anti-kolonistiske, kenyanske verdensbilde” ble peket på som roten til alt ondt i USA. Newt Gingrich tok velvillig opp tråden fra Forbes, og ble møtt med massiv kritikk. (For et morsomt innlegg fra Vanity Fair om dette, se her: http://www.vanityfair.com/online/daily/2010/09/kenya-google-before-you-speak-about-newt-gingrichs-new-theory.html)

6)      Implikasjoner for novembers mellomvalg: Dessverre for Det republikanske partiet må de nå beskjeftige seg med inntoget av tea party-kandidater som har slått ut partiets egne kandidater i nominasjonsprosessene rundt om i landet og dermed stiller til valg til Senatet og Representantenes Hus i november. For eksempel har tea party kandidat Christine O’Donnells seier over Mike Castle i Det republikanske partiets nominasjonsprosess i Delaware ført til mye uro innad i partiet (til og med partihøvding Karl Rove er negativ til O’Donnell, se han utfordre Sean Hannity på Fox: http://www.youtube.com/watch?v=3AeJzpjefH4&feature=related) Delaware-republikanere tror hun er for ekstrem til å kunne vinne over demokraten Chris Coons i senatsvalget i november. Se her for et interaktivt kart over hvor i USA tea party kandidatene har vunnet over insider-republikanerne i nominasjonsvalgene: http://www.msnbc.msn.com/id/39170344/ns/politics-decision_2010/

Dersom tea party kandidatene seiler inn i Kongressen i november blir det altså spennende å se hvordan en løs protestbevegelse kommer til å tilpasse seg rollen som ansvarlige lovgivere. Kanskje blir det Obamas billett til gjenvalg i 2012…

This Week

Hver søndagsmorgen klokka ni benker de politisk interesserte i USA seg foran Tv-en for å få med seg søndagsshowene. På NBC vises Meet the Press, en klassiker innen politisk journalistikk (på lufta siden 1947 og dermed det programmet som har vart lengst i amerikansk tv-historie). Dette programmet har flest seere, selv etter legendarisk anker Tim Russerts plutselige død i fjor, og tidligere White House-journalist David Gregorys overtakelse. Sjekk ut godbiter fra programmet her: http://www.msnbc.msn.com/id/3032608/

ABCs This Week fikk et oppsving på 2000-tallet med tidligere Bill Clinton rådgiver George Stephanopoulos som programleder. Stephanopoulos var den ultimate politiske insideren og var veldig flink til å fokusere på spillet innenfor ”the beltway” (highway-systemet som omringer D.C.) og komme med egne spådommer. Så fant han ut at han ville flytte over til ABCs versjon av TV2s God Morgen Norge (Good Morning America) og ABC – til alles overraskelse – annonserte i vår at CNN Internationals Christiane Amanpour skulle overta. Nå har hun ledet programmet siden august, til ganske så forskjellige anmeldelser. The Washington Post var særdeles negative til denne ”internasjonaliseringen” av et tradisjonelt sett USA-fokusert program, og etter det første programmet antydet anmelderen at Amanpour hadde hyllet Taliban fordi hun i showets ”In Memoriam” segment hadde beæret ”alle som døde i [Afghanistan] krigen” heller enn kun de amerikanske soldatene. Les om kontroverset her: http://www.huffingtonpost.com/2010/08/02/christiane-amanpour-this_n_667380.html

The New York Times var derimot positive, blant annet fordi Amanpour faktisk utfordret gjestene sine og stilte mer kritiske spørsmål enn sine amerikanske konkurrenter. Les her: http://www.nytimes.com/2010/08/02/arts/television/02watch.html

Etter å ha sett et par av Amanpours This Week er det klart at hun ikke er like komfortabel med å diskutere alt som rører seg innenfor ”beltwayen” som hennes forgjenger var. Segmentet som heter ”Roundtable” – hvor kommentatorer og politikere inviteres til å diskutere ukas politiske hendelser – domineres mer av deltakerne enn av henne. Derimot får man klassiske Amanpour-innslag som hennes intervju med Irans president Mahmoud Ahmadinejad og hennes intervju med Hillary Clinton på location i Jerusalem. Dette er helt klart et sårt tiltrengt innslag i amerikansk media og grunnen til at jeg håper de amerikanske seerne fortsetter å se på. Som et land involvert i to kriger (ja, vi lar Irak fortsatt telle som en krig, selv om USA nå sier de kun har ”non-combat troops” igjen i Irak) har ABC nå muligheten til å karve seg ut et lite område i det ellers så tette søndagsshow-buskaset med kvalitetsinnslag om internasjonal politikk. Buskaset består for øvrig av CBS’ Face the Nation; Fox News Sunday med Chris Wallace, og til sist (som ikke er uvanlig for CNN om dagen) CNNs siste utgave av sitt søndagsshow, kalt State of the Union.

For oss her i Norge som er nysgjerrig på Christiane Amanpours amerikanske eventyr kan vi selvsagt se innslag på nettet, men vi kan også se programmet, lett klippet, på BBC World søndagskveld klokken 20:10 her i Norge. Anbefales!

Islam i USA, del 1.

De siste månedene har det stormet omkring et prosjekt ledet av Imam Feisal Abdul Rauf. Prosjektet innebærer å bygge et islamsk samfunnshus i nedre Manhattan. Samfunnshuset (”community center”), som skal bestå av ting som basseng og et minne over 11.september, profileres som et møtested for verdensreligionene, men er også et muslimsk senter. Det skal konstrueres en moské som skal fikse det nåværende problemet bestående av at 450 muslimer allerede ber i den falleferdige bygningen (et tidligere lokale for kjeden Burlington Coat Factory) fordi det ikke er nok plass i Al Farah moskeen i TriBeCa. Senteret, som både kalles for Cordoba House og Park51, skal bygges på 51 Park Place i nedre Manhattan, to gater fra Ground Zero. Her er prosjektets offisielle nettside: http://blog.park51.org/
Da dette forslaget ble lagt frem i desember 2009 og The New York Times rapporterte saken, kom det få reaksjoner. Prosjektet ble fremstilt – og oppfattet – som et samfunnshus etter samme mal som YMCA eller jødiske samfunnshus rundt omkring i USA.
Meningsmålinger viser derimot at to tredjedeler av de spurte nå er i mot at prosjektet skal bygges så nært Ground Zero, hvorav 14 % er i mot bygging av moskeer i det hele tatt i USA. Disse meningsmålingene henger sammen med økende fiendtlighet mot islam i USA: Meningsmålinger i sensommer viser at hele 49 % av spurte amerikanere har et negativt syn på islam, som er den høyeste prosentandelen siden oktober 2001. Se meningsmålingene fra Washington Post (foretatt i september) her: http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2010/09/08/AR2010090806231.html
Og fra Time Magazine (foretatt i august) her, hvor man blant annet finner at nesten en tredjedel av spurte mener det burde vært forbudt for muslimer å stille som presidentkandidat: http://www.time.com/time/nation/article/0,8599,2011799,00.html
Hva forklarer denne radikale utviklingen i den amerikanske opinionen? Lawrence Wright, forfatter av den fantastiske boken The Looming Tower (om hendelsene på 1990-tallet som ledet opp til 11. september, sjekk ut boken her: http://www.nytimes.com/2006/08/01/books/01kaku.html?_r=1 ) har nylig skrevet en artikkel i New York Magazine hvor han kopler utviklingen av denne saken i media til opphaussingen av den danske tegneseriesaken. Han anklager den konservative bloggeren Pamela Geller for å ha spredt falske rykter og startet en debatt basert på falske premisser. Wrights artikkel leser du her: http://www.newyorker.com/talk/comment/2010/09/20/100920taco_talk_wright
Pamela Geller, en aktivist på ytre høyre (hun har blant annet startet gruppen ”Stop Islamization of America”) kan selvsagt ikke klandres alene for kakafoniet som utbredte seg. Derimot kan vi godt klandre opportunistiske politikere, som i mellomvalgsåret 2010 fant en fin sak å engasjere velgerne sine med. Sarah Palin tvitret i juli, “Peace-seeking Muslims, pls understand. Ground Zero mosque is UNNECESSARY provocation; it stabs hearts. Pls reject it in the interest of healing.” http://abcnews.go.com/US/sarah-palin-takes-twitter-oppose-ground-mosque/story?id=11194148

Ikke overraskende fulgte Newt Gingrich – tidligere Speaker of the House for republikanerne og evig presidentkandidat – tett opp med følgende uttalelse på nettsiden sin: "The time for double-standards that allow Islamists to behave aggressively while they demand our weakness and submission is over." Men dette temaet inspirerte også demokrater til å appellere til velgermassens svake sider. Lederen for demokratene i Senatet, Harry Reid, uttalte at det nok var best dersom moskeen ble bygget en annen plass. Se Reid "støtte opp" om religionsfrihet her:

http://www.youtube.com/watch?v=0cfVWxZ4eGU

I dette lavmålets valgår har det dog vært små tegn til håp. New Yorks borgermester Michael Bloomberg har tatt seg til å forsvare religionsfrihet og sine muslimske medborgere opp til flere ganger: ”This nation was founded on the principle that the government must never choose between religions, or favor one over another,” sa han i en pasjonsfylt tale i august. Se videoen her: http://www.aolnews.com/surge-desk/article/mayor-bloombergs-ground-zero-mosque-speech-video/19579997

Michael Gerson, President George W. Bushs tidligere taleskriver, forsvarte ikke bare den amerikanske grunnloven i sin Washington Post spalte men også – gisp – President Obama: http://www.washingtonpost.com/wp-dyn/content/article/2010/08/15/AR2010081502151_pf.html

I sesongens kanskje stiligste move erklærte CNN og Newsweek-journalist Fareed Zakaria at han kom til å levere tilbake en pris han tidligere hadde mottatt fra The Anti-Defamation League – en organisasjon som jobber generelt i mot diskriminering og da spesielt i mot antisemittisme – som hadde utmerket seg i denne debatten med å være sjokkerende anti-muslimsk. Zakaria skrev han ikke kunne beholde en pris fra en organisasjon som hadde begått en slik grunnleggende forbrytelse mot sin egen mission statement. http://www.newsweek.com/2010/08/06/the-real-ground-zero.html

Akkurat nå er det usikkert hva statusen til prosjektet er. Bygningene som skal huse samfunnshuset er kjøpt av Rauf og andre støtteorganisasjoner, men må også godkjennes av forskjellige organer i New York City. I tillegg har en brannmann som overlevde 11. september saksøkt for å få New York Citys Landmark Commission Authority til å reversere avgjørelsen deres om at bygningene ikke skal designeres som historiske landemerker (noe som ville ført til at samfunnshuset ikke kunne bygges der). I det hele og det store venter New York, USA og ikke minst muslimer rundt omkring i verden på endelig bevis på hvordan USA behandler sine muslimske statsborgere.

Raufs egen spalte om tro og islam for The Washington Post kan du for øvrig lese her: http://newsweek.washingtonpost.com/onfaith/panelists/feisal_abdul_rauf/

USA er en spøk

En av fordelene ved å bo i USA er den daglige tilgangen til John Stewart og Stephen Colberts politiske satire (vel, daglig og daglig, i alle fall hver kveld fra mandag til torsdag). The Daily Show (http://www.thedailyshow.com/) og The Colbert Report (http://www.colbertnation.com/home) gjør fullstendig narr av amerikansk media. Stewart fokuserer i hovedsak på det som nå kalles ”mainstream media” mens Colbert etterligner Fox News’ conservative talk shows. Samtidig fungerer de også som viktige nyhetsformidlere. Faktisk er det en betydelig andel – nesten en tredjedel av amerikanere under 40 år – som bruker satiriske show som Stewart og Colbert som nyhetskilde i motsetning til pur underholdning. Se Rasmussen Reports om dette: http://www.rasmussenreports.com/public_content/lifestyle/entertainment/march_2009/nearly_one_third_of_younger_americans_see_colbert_stewart_as_alternatives_to_traditional_news_outlets

Det er fristende å argumentere for at dette varsler USAs snarlige undergang som informert republikk, men etter å ha vært utsatt for amerikansk nyhetsmedia (da særlig nyhetskanalene på kabel-tv som CNN – som for all del ikke må forveksles med CNN International – MSNBC og FOX News Channel) i syv lange år ønsker jeg å stå for følgende påstand: Stewart og Colbert er viktige nyhetsformidlere. Ikke bare det, de er flinkere til å intervjue politiske gjester enn er kabel-tv vertene. Å se programledere på CNN intervjue amerikanske politikere er en øvelse i aggresjonskontroll. Disse intervjuene kan bare karakteriseres som koseprat i og med at skikkelige spørsmål unnlates å stilles, og at oppfølgingsspørsmål uteblir. Derav sjokket – sjokket – når en irsk journalist faktisk spurte President Bush kritiske spørsmål (Bush’ reaksjon etter intervjuet var å spørre journalisten, “Is that how you do it in Ireland — interrupting people all the time?”).

Se intervjuet her: http://www.youtube.com/watch?v=-vefD3WSiis

Les journalist Carole Colemans egne tanker rundt intervjuet (blant annet fascinerende innsikt i hvordan teamet rundt Bush behandlet journalister): http://www.timesonline.co.uk/tol/news/article576295.ece?token=null&offset=0&page=1

I 2004 var John Stewart gjest på CNNs krangle-program Crossfire. Dette var et program hvor en demokrat og en republikaner satt og kranglet høylydt med hverandre. Stewart, i stedet for å være morsom, som vel var meningen med å invitere ham, kritiserte Crossfire for å være skadelig for den politiske diskursen i USA. I januar 2005 bestemte CNN seg for å kansellere Crossfire, delvis på grunn av Stewarts kritikk.

Se episoden av Crossfire her: http://www.youtube.com/watch?v=aFQFB5YpDZE

Denne uken har New York Magazine en lang artikkel om The Daily Show og John Stewart. Jeg anbefaler det på det sterkeste. http://nymag.com/arts/tv/profiles/68086/

Modern midterms

Tirsdag 2. november skal Kongressen avholde såkalte "mellomvalg" eller midterms. Hvert andre år skal altså 1/3 av senatorene og hele Representantenes Hus, samt noen guvernører og delstatsforsamlinger, velges i USA. Det korrekte ordet er vel heller gjenvelges, siden det ofte er snakk om sittende politikere som søker gjenvalg. "The incumbency advantage" - fordelen ved å allerede være valgt en eller flere ganger - er stor og er da også noe som det er skrevet mye om i studiet av amerikansk politikk. Dette er noe jeg kommer tilbake til seinere i høst. Men først vil jeg - siden dette er mitt aller første blogg-innlegg og jeg akkurat har gått av flyet etter 7 års studier i USA - få lov til å vise til min professor ved University of Virginias innlegg i dagens utgave av det konservative ukentlige magasinet The Weekly Standard, som handler om hvordan vi skal forstå oss på "moderne" mellomvalg. Med moderne mener professor James Ceaser mellomvalgene fra og med 1994. Valget i 1994 er kjent fordi det innebar en overveldende seier for Det republikanske partiet bare 2 år etter at Bill Clinton ble valgt. Dette var året Newt Gingrich og republikanernes "Contract with America" seiret fullstendig. Dette var jo selvsagt fullstendig krise for demokratene, men i ettertid har man kommet frem til at det nok var greit for Clinton administrasjonen at de fikk noen å kjempe mot og dermed prøvde hardere - blant annet inngikk Det hvite hus en del lovgivningskompromisser som var relativt populære innenfor velferdsreform. Det at seieren for republikanerne i 1994 seinere skulle føre til skittentøysvaskinga rundt Monica Lewinsky var selvsagt mindre heldig for Clinton, men han ble da gjenvalgt i 1996 og mellomvalget i 1998 gikk i demokratenes favør, delvis fordi velgerne var lei skittentøysvaskinga, så alt i alt gikk det jo bra for karen.
Den vanlige visdommen rundt mellomvalg som skjer 2 år etter at en ny president (som representerer det andre partiet enn det som tidligere befant seg i Det hvite hus, må nevnes) er blitt valgt inn i Det hvite hus har vært at presidentens parti skal miste noen - men ikke for mange - seter. Nyhetsverdien av et nytt parti i Det hvite hus skal da ha lagt seg, og velgere utviser sin sedvanlige skepsis til de som styrer. Dersom det i tillegg er normale økonomiske tider, ingen stor utenrikspolitisk krise el. annen krise av noen sort burde altså presidentens parti forvente seg et lite, men akseptabelt, tap. 
Dette har ikke skjedd siden 1994, og det er ingen grunn til å tro at det skjer i november i år. Det er heller grunn til å forvente seg massivt tap av demokratiske politikere bare to år etter "Yes we can!" og spådommen er at republikanerne tar over Representantenes Hus. Da vil dagens minoritetsleder John Boehner - han av konstant og intens brunfarge i ansiktet - antakeligvis bli Speaker of the House (Nancy Pelosis nåværende jobb) og President Obama få en ganske annerledes "samarbeids"partner. Senatet er alltid vanskeligere å ta over, og her er det mindre sikkert at så skjer.  Les Ceaser og hans tidligere student Dan DiSalvos artikkel her: http://www.weeklystandard.com/articles/very-model-modern-midterm