Godt nytt år: liberal vs. konservativ oppsummering av 2010

 Hvorfor føles to år med store politiske seire som et nederlag, spør den liberale kommentatoren E. J. Dionne i Washington Post? Svaret: fordi nederlaget i Kongressvalget i november i år ikke kan tas på noen annen måte enn som svar på tiltale fra høyresiden. USA gikk fra en venstrevridd folkebevegelse i 2008 til en meget høyrevridd en i 2010. Selv om Obama ironisk nok har fått mye kritikk fra sin egen velgerbase på venstresida må man altså huske på, skriver Dionne, at store politiske reformer er skremmende for velgere og at Obama har fått til mye på liten tid. Man må også forstå at det er en godt organisert bevegelse på høyresida som misliker det Obama har fått til, og det var de som vant valget og det er de som tar over Representantenes Hus i januar.

Nå skal det sies at det var mange flere som stemte på Obama i 2010 enn det var som stemte på republikanerne i 2010, og det har vært mye diskusjon om hva valget i november egentlig betød - om der i det hele tatt var en unison beskjed fra velgerne man kan ta med seg. Som statsviterere vet kan det være en utfordring å "tolke" "folkets vilje". I USA vet man at "folket" gjerne svarer negativt på spørsmål om de ønsker mye statlig innblanding i deres liv (de er ideologisk sett sentrum-høyre) men på spesifikke spørsmål om de ønsker helseforsikring eller bedre skoler eller et sterkt forsvar svarer de som oftest ja (de er praktisk sett sentrum-venstre). Dermed er det rom for mye manøvrering og bevegelse både mot høyre og venstre.

Dagens DC avslutter årets siste blogg med et herlig - og typisk sarkastisk - innlegg fra neokonservative Bill Kristol (bilde ovenfor) ved The Weekly Standard, som har laget et lite rim basert på det engelske diktet "Twas the Night Before Christmas" om Obamas skattekompromiss med republikanerne:

Twas the week before Christmas, when all through the House
(And Senate), the appropriators were stirring, each quiet as a mouse.
The earmarks were hung by the chimney with care,
In hopes that the public wouldn't notice they were there.

Many members were nestled all snug in their beds,
While visions of sugar-plums danced in their heads.
And Nancy in her Okerchief, and Harry in his cap,
Were ready to settle their brains for a long winter's nap.

When out on the lawn there arose such a clatter,
The pols sprang from their offices to see what was the matter.
Away to the window they flew like a flash,
Tore open the shutters and threw up the sash.

The moon on the breast of the new-fallen snow
Gave the lustre of mid-day to objects below.
When, what to their wondering eyes should there be,
But a miniature CR, and a united GOP.

With a clever driver, so lively and quick,
All knew in a moment it must be St. Mitch.
More rapid than eagles his coursers they came,
And he whistled, and shouted, and called them by name!

"Now Coburn! Now, Cornyn! Now, DeMint and McCain!
Read the bill! All of it! Let's raise some cain!
To the cameras! To talk radio! Let's scream and yell,
And consign thousands of earmarks to a fiery hell!"

As dry leaves that before the wild hurricane fly,
As the public revolted, the spenders started to cry:
"But wait, what's wrong? This is how it's done!
With our sleigh full of toys, we're having some fun."

But then, in a twinkling, they heard out the door
The rumbling and growling of the people's roar:
"No business as usual! Let's cut out the pork!
Or we're coming for you with a knife and a fork!"

It was over in a flash. Reid folded like a cheap suit.
And the Democratic Congress was left with ashes and soot.
The bundle of toys they had flung on their back,
They despondently put back in their copious sack.

McCain's eyes-how they twinkled! his dimples how merry!
His cheeks were like roses, his nose like a cherry!
His droll little mouth was drawn up like a bow,
When he took to the floor to chortle and crow.

All relished the victory. The people had said nope.
And the Republicans had listened--a cause of hope!
Plus tax rates were staying down for two years!
The big government liberals were reduced to tears.

The tea party was strong, and ready to fight,
It was a wonderful, heartening, inspiring sight.
Now if only the old Congress would sound the bell--
But they still wanted to act on don't ask, don't tell.

So no more merriment, but back to work,
To defend the military, and their noble work.
Still, it was a good week, all agreed,
Though many more like it the country does need.

So Mitch sprang to his sleigh, to his team gave a whistle,
And away they all flew like the down of a thistle.
But I heard him exclaim, ere he drove out of sight,
"Happy Christmas to all, and to all a good-night!"

GODT NYTT ÅR!

De verste spådommene fra 2010

Foreign Policy har samlet en (relativt subjektiv) liste over de ti verste spådommene fra 2010 som altså da forutså ting (som for eksempel Kinas økonomiske nedgang) som absolutt ikke skjedde. Visepresident Joe Biden er nok ikke så veldig stolt over uttalelsen om at sommeren 2010 kom til å blir en "recovery summer" for amerikanske jobber. Tidligere amerikansk ambassadør til FN under George W. Bush, John Bolton, mener dog sikkert fortsatt at å invadere Iran er en fin-fin ide.

For de som ikke liker å tenke på at jula er så godt som over (den *er* over, jeg jobber jo i dag, gjør jeg ikke?) kan de kikke på Stephen Walts ønskeliste til utvalgte internasjonale politikere. For eksempel mener Walt at Obama trenger en undervisning i Machiavellis Prinsen for å lære seg hvordan spille republikanerne over på sidelinjen nå som de tar over Representantenens Hus.

Til sist anbefaler jeg en titt på Foreign Policys bloggeres liste over de beste bøkene fra 2010. Teaser: Tom Ricks mener Jonathan Franzens bok Freedom er 2010s mest overvurderte bok, mens Walt mener Bushs memoarer Decisions Points er en fantastisk guide når du lurer på hva du burde gjøre i enhver lederposisjon (på jobben eller i politikken): les Bushs bok, og gjør det absolutt motsatte.

God romjul!

The Comeback Kid

Neida, Obama fortjener ikke Bill Clintons kallenavn helt enda, selv om den konservative kommentatoren Charles Krauthammer hevdet  dette i Washington Post i helga.  Strengt tatt vet vi jo ikke det før/om Obama vinner gjenvalg. Krauthammer har likevel et godt poeng: mens det tok Bill Clinton nesten ett år å komme seg etter nederlaget i 1994 tok det Obama fem uker. Som jeg skrev denne uka har desember vært en imponerende måned for Obama og demokratene. Akkurat i det mange demokrater er i ferd med å rydde kontorene sine for å gi plass til nyinnvalgte republikanere presser de igjennom en hel rekke politiske saker som har ligget på vent: en historisk seier med omgjørelsen av "Don't Ask, Don't Tell" som har rammet homofile i militæret (og som vel knapt noen trodde det var håp for etter mellomvalgsnederlaget); et stort kompromiss med republikanerne om skattelettelser og arbeidsledighetstrygd; en lov om kvalitetssikring av mat og en høyprofilert lov som skal hjelpe redningsarbeidere som fikk helseskader som følge av deres arbeid i etterkant av terrorangrepet mot World Trade Center i New York (se tidligere blogg om dette temaet).

Ikke minst er det en meget stor seier for Obama at Senatet i går ratifiserte den nye START-avtalen med Russland. Det er faktisk første gang en demokratisk president overser ratifisering av en nedrustningsavtale med Russland. SALT II-avtalen stoppet opp i Senatet i 1979 (da Jimmy Carter var president) da Sovjetunionen invaderte Afghanistan. I 1999, da Bill Clinton trodde Senatet kom til å ratifisere prøvestansavtalen (Comprehensive Test-Ban Treaty) klarte Senator John Kyl å organisere nok motstand til at ratifiseringen feilet. I går klarte altså Obama og demokratene å utmanøvrere den samme Kyl som har vært republikanernes hovedforhandler på dette temaet og fikk ratifisert START-avtalen med 71 stemmer mot 26. En klar tverrpolitisk seier, altså.
Obama drar dermed til Hawaii på juleferie med en rekke uforutsette og overraskende seire etter et langt og vanskelig år.

God jul!

John Stewart overtar Obamas jobb

Etter en traurig høst med et Kongressvalg som gav Obama en selverklært "shellacking" har "lame duck" perioden i Kongressen vært et eksempel på Winston Churchills berømte sitat, "snatching victory from the jaws of defeat". Etter langdryge og vanskelige politiske prosesser har demokratene plutselig fått til opptil flere ting som for en måned siden så umulig ut: vraking av den diskriminerende "Don't Ask, Don't Tell" loven i militæret og sannsynligvis i dag en ratifisering av den nye START-avtalen med Russland i Senatet. Dette var det nok ikke mange som hadde sett for seg dagen etter valget i november.

Demed har Obama og Kongressdemokratene legitime seire å skilte med før det tapende laget må gå av banen. Men for en amerikansk president er det aldri ferie. Nå, på tampen av juleferien, er det nemlig enda en sak som dominerer media og skaper kontrovers: en lov som skal sikre helseforsikring til syke brannmenn/politimenn/førstehjelpere som deltok i redningsaksjonene i World Trade Center 11. september 2001. Demokrater har kritisert Obama for ikke å fronte loven, selv om jo Obama har vært litt opptatt med en del andre lovforslag i Kongressen i det siste. Men loven har vært i Kongressen siden 2009, så her holder ikke unnskyldningen om at Obama har hatt mye å gjøre i desember.

I motsetning til Obama har Stewart og The Daily Show holdt innlegg etter innlegg på showet sitt hvor han hamrer republikanerne for deres manglende støtte til loven. Faktisk dedikerte han årets siste show til akkurat dette temaet. I en litt pinlig ordveksling med journalister måtte Obamas pressetalsmann Robert Gibbs innrømme at det faktisk er John Stewart, og ikke presidenten, som har vært lovens største forkjemper og  klart å få loven sårt trengt mediaoppmerksomhet. Og det har hatt en effekt. Stewart fikk en sjelden utstrakt hånd fra Fox News' nyhetsoppleser Shepard Smith, som etter å ha sett Stewarts tema-show erklærte at Stewart har helt rett (gisp!) og at denne loven må vedtas.
Dermed kan vi vel si at om der kommer et julemirakel addressert de som hjalp til på 11.september, 2001 vil det være Stewarts, og ikke Obamas, fortjeneste.

"Lame duck" Kongressen slår til

Perioden mellom et Kongress- eller presidentvalg i USA (første tirsdag etter første mandag i november) og dagen når den nye Kongressen/presidenten sverges inn i januar, kalles "lame duck". Dette er perioden når de som har tapt eller ikke tok gjenvalg, vet at deres dager er talte. De som nettopp har vunnet valget, og venter på å bli sverget inn, mener gjerne at denne perioden skal karakteriseres av *lite* aktivitet, da folket jo har stemt i mot de som sitter ved makta. De som har tapt mener gjerne derimot at denne perioden skal brukes til å få unnagjort de tingene folket helt sikkert ønsker (før man ubønnhørlig kastes ut av maktens senter).

I disse dager er den demokratisk ledete Kongressen offisielt en "lame duck" Kongress. Fra og med 3. januar kommer Representantenes Hus til å ledes av John Boehner (som brukte å være kjent for en permanent gulaktig brunfarge, mens han nå er kjent for å gråte i tide og utide på grunn av hans sterke følelser for den amerikanske drømmen) istedetfor Nancy Pelosi. Senatet kommer fortsatt til å ledes av Harry Reid og demokratene, men flertallet deres har blitt svekket til et rent, heller en kvalifisert, flertall, som jo som kjent betyr null og niks i Senat-sammenheng, hvor man egentlig trenger 60 stemmer av 100 for å få gjort noen ting (takk, filibuster).

Hva karakteriserer denne lame duck-perioden? Jo, relativt høy aktivitet etter en heller tragisk høst for Obama og demokratene. Fire ting som Obama har snakket varm om lenge har blitt frontet på agendaen:
(1) Skattelettelsene til Bush, som utgår nå, skulle etter Obamas eget løfte ikke videreføres. Kamp!!
(2) New START - nedrustningsavtalen med Russland skulle endelig verifiseres i Senatet etter en lang kamp.
(3) DREAM Act - en lov som gjør det mulig for barn av ulovlige innvandrere å oppnå lovlig status og dermed rettigheter, skulle bankes igjennom.
(4) Don't Ask, Don't Tell (se tidligere blogg om dette temaet) skulle endelig oppløses slik at det ikke lenger er ulovlig å tjenestegjøre i det amerikanske militæret selv om man er homofil.

Alle disse sakene var frontet hardt av Obama og demokratene under valget i 2008 og (med unntak av START-avtalen) sees på av venstresida - de Obama sliter mest med akkurat nå - som betingelser for å stemme på Obama i 2012. Som tidligere skrevet om av Dagens DC har Obama - USAs venstresides yngling i 2008 - slitt veldig med å holde på denne viktige interne demokratiske velgerbasen helt siden han inngikk kompromiss med republikanerne om en helsereform. Siden har det bare gått nedover, siden Obama oppleves som for sentrums-orientert. Hvor ble det av ideologen fra 2008? Ironisk nok oppfattes Obama - som vi jo har sett - som ekstremt venstrevridd av republikanere, så her befinner Obama seg mellom "a rock and a hard place" som man sier på utenlandsk.

Så, hva har skjedd med de fire viktige sakene?
Jo, Obama inngikk et kompromiss med republikanerne som lar skattelettelsene for de aller rikeste fortsette. Dette er et direkte valgløftebrudd og skapte umiddelbart  ramaskrik på venstresiden. Likevel gikk dette igjennom Kongressen med imponerende tverrpolitisk enighet. Al Franken, tidligere moromann, nå liberal senator fra Minnesota, skrev i venstrevridde Huffington Post at selv om han er moralsk forarget over skattelettelsene for de rike måtte han stemme for loven. Det var nemlig den eneste måten å få republikanerne til å gå med på fortsatt arbeidsledighetstrygd (det er tross alt dårlig politikk å la de gå ut på dato rett før jul...) sant andre hjelpetiltak som har vært i gang en stund nå siden den økonomiske krisen. Obama må ha blitt meget irritert over all kritikken, da han holdt en spontan pressekonferanse i forrige uke hvor han både kritiserte republikanerne for å holde arbeidsledighetstrygd fanget for å oppnå skattelettelser for de rike, samt rettet kraftig kritikk mot venstresiden for at de aldri er fornøyde. Han var grundig lei av å få igjennom store, viktige lovendringer som demokratene hadde jobbet for lenge (som helsereform) uten at dette gjorde venstresida noe mer fornøyd. Han kjeftet rett og slett på dem for å være for kravstore og ikke forstå at ikke alle i USA var enig med venstresida og at kompromisser dermed må inngås.

Forholdet til venstresida har ikke blitt noe bedre etter dette...
Som en motpart til dette er det gledelig å kunne rapportere at Senatet i helga endelig klarte å bli kvitt den diskriminerende "Don't Ask Don't Tell" loven i det amerikanske militæret. Dette er selve fanesaken til venstresiden, og her må de ta av hatten for Obamaadministrasjonen. Det så først ut som om dette ikke kom til å gå, men etter en del manøvrering og støtte fra en del republikanske senatorer (dog ikke John McCain, som har blitt lovens hovedfanebærer i denne debatten) gikk det igjennom lørdag. Etter at det har gått trått lenge for denne kampanjen kan man spekulere i om dette var en del av grunnen til at Obama inngikk kompriss om skattelettelsene - en mulighet til å stemme over Don't Ask Don't Tell i Senatet uten at republikanerne kom til å blokkere...?

The DREAM Act, derimot, gikk det ikke bra med. Dette har vært en lov man har kjempet for i over 10 år, men som ofte utsettes for kritikk fra høyresiden som en lov som kommer til å gi "amnesti" til ulovlige innvandrere. Forsøket på lørdag i Senatet strandet da ikke engang alle demokratene stemte for loven.

Det betyr at der kun er en ting igjen å følge med på før jul: Kommer Senatet til å finne 67 senatorer til å ratifisere START-avtalen? (Senatet må ratifisere internasjonale avtaler med 2/3 flertall i følge grunnloven.) Her har republikanerne i Senatet vært meget vanskelige, til tross for at dette er en typisk "national security" sak som republikanerne liker å ha på CVen sin. Dette også til tross for at et drøss med tidligere republikanske nasjonale sikkerhetsrådgivere har tatt til ordet for ratifisering. Det ser ut til at det blir stemmegiving denne uka, så dette blir spennende.

Følg med denne uka for oppsummeringer av høstens politiske begivenheter!

Hop Hop Makeover

Michael Steele, Det republikanske partiets første svarte partikomiteformann, har bestemt seg for å stille til gjenvalg. Og takk for det. Mannen er et vell av morsomme uttalelser og påfunn, og Dagens DC håper han vinner slik at vi har mer moro å se fram til.
I anledning dagens gledelige nyhet har Washington Post samlet sammen høydepunkter fra Steeles karriere her. Mye av Steeles uheldige adferd er nok et resultat av at han ble valgt inn som et åpentlyst svar på Obamas valgseier i 2008. Steele, en relativt ukul eldre herremann, fikk dermed i oppgave å være minst like kul som Obama (den gang han ble sett på som kul) og minst like svart. Vi minnes blandt annet Steeles blogg på hjemmesiden til Republican National Committee (RNC), "What Up?"

Vi gleder oss også over hans alltid tilstedeværende tendens til å snakke før han får tenkt seg om. For eksempel tilbød han Louisiana guvernør Bobby Jindal (av indisk herkomst) litt "slum love" (dette var etter filmen Slumdog Millionaire, men dog). Hans svar på et spørsmål om han støtter partnerskap for homofile var, "Are you crazy?!". I det hele tatt så ønsker Dagens DC Steele masse lykke til med gjenvalget, og det gjør også Stephen Colbert!

Amerikanske reaksjoner på Wikileaks

Reaksjonene i USA på Wikileaks' siste stunt har vært ganske så fiendtlige. Dette gjelder både offentlig og mediarekasjoner.
Bortsett fra de helt forventede overdrevne reaksjoner fra høyresida (Sarah Palin har selvsagt ytret at Assange må jaktes på på lik linje med Osama Bin Laden) er det visstnok bred enighet blandt demokratene at Assange og Wikileaks på en eller annen måte nå har gått over streken og at de jobber i mot USAs interesser.

Diane Feinstein, demokratisk senator fra California og komiteforkvinne for Senatets etterretningskomite, skriver i Wall Street Journal at Assange må tiltales i henhold til Spionasjeloven fra 1917, som makes it a felony for an unauthorized person to possess or transmit "information relating to the national defense which information the possessor has reason to believe could be used to the injury of the United States or to the advantage of any foreign nation." 

Men nå er det også ytrings- og pressefrihet i USA, og om Assange kan kategoriseres som "spion" er vel et av mange spørsmål som må besvares. Det er interessant å tenke tilbake på da New York Times publiserte de såkalte "Pentagon Papers" i 1971 (den "top-secret" graderte interne historien om USAs involvering i Vietnamkrigen fra 1945-1967 utført av Pentagon, som viste at Kennedy- og Johnson administrasjonene hadde løyet til det amerikanske folket). Daniel Ellsberg, en militæranalytiker, lekket disse papirene til Kongressen og til New York Times, som publiserte deler av denne informasjonen. Nixon-administrasjonen forsøkte å stoppe publiseringen i retten, men fikk ikke medhold for tiltale under Spionasjeloven av 1917 da dette gjalt publisering og ikke spionsje. Hør National Public Radio (NPR) diskutere sammenligningen mellom disse to sakene her.
 
Matt Lauer - programleder for NBCs "The Today Show" (USAs God Morgen Norge) uttalte på tirsdag at "den internasjonale jakten på Assange er over" i forbindelse med hans arrestasjon. En slik beskrivelse er vel mildt sagt overdrevet.

Så har vi prestisjefylte Columbia University og dets populære School of International and Public Affairs (SIPA) som 30. november i en email til sine studenter frarådet å diskutere/linke til Wikileaks på deres Facebook eller Twitterprofiler, da dette kunne svekke studentenes sjanser i framtida mht til ansettelse i det offentlige. Den negative reaksjonen på emailen førte til at Columbia deretter trakk tilbake emailen og følte det nødvendig å understreke universitetets støtte til ytrings- og pressefrihet.

I det hele tatt - vi ser en type reaksjon som får en til å lure på hva som er hovedformålet til politikere, utdanningsinstitusjoner og pressen i USA: Støtte opp om offentlige uttalelser eller oppfordre til åpenhet, kritisk sans og debatt?

Gaypocalypse Now

Obama kritiseres mer og mer fra venstresiden for sitt begredelige lederskap innen viktige progressive politiske saker. Nå ser det derimot ut til at det er en liten mulighet for at det begredelige året kan avsluttes med en vinnersak for velgerbasen. "Don't Ask, Don't Tell" (DADT) er nemlig i vinden igjen. DADT er en Clinton-æra oppfinnelse som Obama gjerne skulle ha tatt knekken på. Loven fra 1993 skulle opprinnelig være en forbedring av eksisterende lov (som sa at det er ulovlig for homofile å tjenestegjøre i militæret), og stipulerte at man kan tjenestegjøre som homofil så lenge man befinner seg i skapet. Det er ikke er lov å spørre om noen er homofil (don't ask) og det er ikke lov å si at man er homofil (don't tell). Så, hvis alle bare holder kjeft og later som om alt er "normalt" kan altså homofile tjenestegjøre i militæret.


Denne åpenbart diskriminerende loven har blitt et sårt tema på venstresiden, og det er vanlig at demokratiske politikere er i mot den. Da Obama drev valgkamp i 2008 var han meget klar på at denne loven skulle han få endret. Hittil har han derimot (forutsigbart) latt saken ligge litt, da han har konsentrert seg om større prosjekter som skal gjennom i Kongressen. Men som vi jo vet tapte demokratene Kongressvalget, og fra og med januar kommer demokratene til å ha mindretall i Representantenes Hus og mindre flertall i Senatet. Tiden for å få gjennom en erketypisk demokratisk valgkampsak er altså NÅ.

Representantenes Hus fikk nemlig igjennom denne lovendringen i sitt kammer i mai i år, og rapporten utarbeidet av militæret (etter ordre fra Obama) som skal vurdere effekten av en slik lovendring er endelig ferdig. I forrige uke vitnet Forsvarsminister Robert Gates og Chairman of the Joint Chiefs of Staff, Mike Mullen, foran Senatets forsvarskomite hvor de anbefalte lovendring. I tillegg viser meningsmålinger at et flertall av amerikanere nå er i mot DADT. Med andre ord: hva venter Senatet på?

Jo, det venter på det Senatet alltid venter på i disse dager: 60 stemmer for noe som egentlig kun skal ta 51 stemmer. Den årlige vedtekten av forsvarsbudsjettet, som DADT endringen ville være en del av, trenger kun flertall for å gå igjennom. Men med så mange andre ting i disse dager kan man forvente seg stor mostand av en fåtall senatorer som kan stoppe debatten gjennom et parlamentarisk trekk kalt filibuster. For å stoppe en filibuster og få stemt over loven må man ha 60 senatorer av de totalt 100. Dermed driver det demokratiske lederskapet i Senatet for tiden en intens jakt på det magiske 60-tallet, noe som inkluderer republikanere. Blant annet håper man at republikanerne Susan Collins fra Maine og Scott Brown fra Massachussetts skal være behjelpelig. I tillegg er det verdt å merke seg at veteranen Richard Lugar fra Indiana utfordrer John McCain (motstander av lovendringen) og offentlig argumenter for at det bør blir en behandling av denne saken før neste Kongress inntrer. McCain har for øvrig - som med så mye annet i det siste - endret posisjon på DADT. Før var han for lovendring dersom militæret sa at dette ikke kom til å skade deres daglige virke, mens nå er han ikke fornøyd med rapporten som Gates la fram i Senatet i forrige uke og sier han ønsker mer debatt om dette til neste år.

Til slutt: Det er ikke sikkert at en seier over DADT ville gjøre alt godt igjen mellom Obama og hans egen venstreside, men det ville iallefall være en begynnelse.

Se forøvrig Daily Shows harselering over hele saken her.

De beste overskriftene fra Wikileaks

 Foreign Policy har startet en egen blogg om Wikileaks, og har som vanlig en humoristisk sans ved det hele. Her kan du lese det Foreign Policy mener er de beste overskriftene fra de lekkede dokmentene fra amerikanske diplomater rundt om i verden. Ifølge FP finnes det uoppdagede journalistiske spirer og talent for tabloide overskrifter også blandt USAs diplomatiske korps.

Amerikansk eksepsjonalisme

Dagens DC har desverre ikke tid til å skrive noe særlig i dag, noe som er veldig synd siden Washington Post i går hadde to veldig interessante artikler som handler om "American exceptionalism" - det verdensbilde amerikanere opererer med hvor USA har en spesiell plass i verdenshistorien (verdens første moderne demokrati skal skal vise veien for resten av verden) og USA blir sett på som unikt (ja, alle land er unike, kan kanskje amerikanere være enig i, men USA er unikt unik. Don't get me started...).
For å klarifisere, så er Amerikansk eksepsjonalisme ikke en objektiv målestokk, selv om mange forskere har forsøkt å måle hvorvidt USA er mer eksepsjonell enn andre land (klassedeling, fravær av sosialistisk parti, etc etc), men burde ansees som en identitet amerikanere har og føler stolthet ved.
Så les den første  artikkelen som handler om Barack Obamas uheldige vakling på en pressekonferanse i fjor da han fikk spørsmålet om hvorvidt han tror USA er eksepsjonell, og deretter artikkelen som hevder debatten kun er enda et forsøk fra høyresida om å delegitimere Obamas amerikanskhet (siden han jo visstnok ikke var muslim likevel...). Og her har Washington Post et godt poeng. For tror man ikke på amerikansk eksepsjonalisme, så er man per definisjon ikke amerikaner.

Wikileaks forts.

1) Politicos eminente Laura Rozen skriver at det mest interessante ved Wikileaks er at det som lekkes ikke egentlig er så veldig hemmelig. Med andre ord, offisielle uttalelser og "hemmelig" diplomatisk kommunikasjon går ofte ut på det samme. Dette er vel ingen stor overraskelse, da det som hittil er lekket innebærer "secret" men ikke "top secret" kommunikasjon i utenrikstjenesten, heller enn strengere klassifisert etterretningsmateriale.
2) New York Times' David Broder, som ofte rapporterer om Iran, skriver at lekkasjen gir et interessant bilde av både Bush og Obamas forsøk på å utforme en helhetlig Iran-politikk mens de opplevde press fra alle sider, både i USA og fra allierte.

Wikileaks er i gang igjen

Dagens DC er i ferd med å oppdatere seg om Wikileaks-saken. I mellomtiden anbefales det å følge med Washington Post  samt New York Times, som er de to avisene i USA som har fått tilgang til lekkasjene. I tillegg anbefales det å følge med på bloggen til Laura Rozen hos Politico, som ofte har inside-info fra Det hvite hus og det sikkerhetspolitiske miljøet i DC og Foreign Policys "the cable" blogg som rapporterer fra DCs utenrikspolitiske maskineri.

Modern Family - USAs beste komedie for tiden?

Modern Family, som heldigvis vises i Norge (på TV2) har tatt USA med storm siden det startet i fjor høst. Salon skriver at serien er et frisk pust fordi den tar vare på karakterenes kompleksitet heller enn forenkler dem. Det skader selvsagt heller ikke at den er såkalt "nyskapende" siden en del av den moderne familien er et homofilt par som adopterer en vietnamesisk baby. I tillegg er det ekstra morsomt å se tidligere Al Bundy - Ed O'Neill - spille familiepatriark på en søt, men bardus måte.
Dagens DC ønsker herved leserne god helg med følgende oppfordring: se Modern Family!

Thanksgiving: USAs beste høytid!

De som har tilbrakt litt tid i USA har sikkert lagt merke til hvordan absolutt alle høytidene nærmest ødelegges av alt fokuset på forbruk, penger, reklame og alt annet markedsliberalistisk vissvass.
Derfor er det veldig hyggelig med Thanksgiving. Midt i mellom Halloween (ur-forbrukets dag, hvor kostymer og godteri og dekorasjoner skal kjøpes kjøpes kjøpes) og jula/Hanukka (trenger jeg å nevne gavestyret?) kommer det en høytid som fokuserer på to ting: mat og familie. For studenter kommer det plutselig en hel uke fri, noe som jo er relativt uhørt i den amerikanske akademiske kalenderen (julefri er det selvsagt, men ellers er det kun en uke vår-ferie (som selvsagt ikke har noe å gjøre med påske, man er da ikke et kristent land må vite) som gir pustepause i hverdagen.

Alle – og da mener jeg alle – skal hjem til familiene sine for å delta i det rituelle timeslange måltidet som selvsagt består av hel kalkun stekt i ovnen. Kalkunen i seg selv er ikke sånn kjempegodt, nødvendigvis (man skal være flink kokk for å ikke gjøre det magre kjøttet tørt) men tilbehøret er alltid en fest. Jeg husker med skrekkblandet fryd søtpoteter stekt i ovnen med et lokk av marshmallows oppå, standardtilbehøret haricot verts med kremsaus er alltid godt, likeså er potetmos med smør og hvitløk.
For ikke å snakke om alle dessertpaiene som serveres: den klassiske er selvsagt gresskarpai (her snakker vi om en spesiell smak, så dette er ikke for alle), men min absolutte favoritt er pecan pie (oppskrift her - tips: alltid bruk mere pecannøtter enn oppskriften tilsir)! Dette er en pai som tilhører sørstatene og er en fantastisk syndig fristelse (dette beskriver for øvrig mye av sørstatsmaten…).

Thanksgiving er også kjent i USA som høytiden da man må forberede seg på å sitte rundt middagsbordet og diskutere politikk med sin konservative onkel. Blant studenter på universitetene er det en kjent problemstilling at Thanksgivingmåltidet er en mulighet for storkrangel med eldre konservative familiemedlemmer. For å hjelpe på situasjonen har Foreign Policy skrevet en morsom artikkel om hvordan svare på spørsmål av typen ”hvorfor overgir Obama USAs sikkerhet til russerne?” (tema: den nye START avtalen).

Jeg tilbrakte mange av mine Thanksgivings hos en meget konservativ kristenevangelisk familie ute på Virginias landsbygd, noe som var en tålmodighetsøvelse i timevis lange middager hvor man skulle fortelle om hvorfor man var takknemlig for Jesus. Men hyggelig var det likevel.

Så får det heller være at forbrukskulturen tilbakevender med stor styrke dagen etter Thanksgiving: fredag er det nemlig ”Black Friday” – dagen hvor alle butikker har storsalg og folk trampes i hjel når butikkene åpner ved daggry.

Happy Thanksgiving, y’all!

Befølt på flyplassen

En viktig sak opptar media i USA om dagen (mye viktigere enn START-avtale eller Nord-Korea, må vite) og det er nye prosedyrer for sikkerhetskontrollen på amerikanske flyplasser. Alle i USA skal hjem til Thanksgiving denne uka, og de kommer til å møte nye prosedyrer.
Fra nå av skal passasjerer gjennom en røngten-maskin slik at sikkerhetsvaktene får et "nakent" bilde av passasjeren, eller så kan man velge å slippe maskinen, men få en personlig undersøkelse av hittil uant intimitetgrad.

Allerede rapporteres det om en kvinnelig flyvertinne som måtte fjerne en brystprotese, samt en mann som hadde overlevd blærekreft som opplevde at sikkerhetsvakten ødela urinposen hans med det resultat at posen sprakk under undersøkelsen.
Det rapporteres om streiker blandt flypassasjerer som nekter å følge de nye prosedyrene, og Det hvite hus har nå måtte brukt mye tid på å argumentere for/moderere argumentet for/bedrive brannslukking i media.


Da kunne man kanskje heller tatt en diskusjon på akkurat hvor "sikker" man kan være i dagens globaliserte verden, og om der finnes en grense for hva man som samfunn kan og burde gjøre for å beskytte seg mot reelle og potensielle farer. Men en voksen diskusjon om noe som helst har ikke foregått på en god stund i amerikansk politikk, og det ser ikke ut til å bli bedre med det første. Lederen for republikanerne i Senatet, Mitch McConnell, har jo for eksempel uttalt at hans hovedmål for de neste to årene er å forhindre at Obama blir gjenvalgt. Sånn heller enn å redde økonomien, for eksempel.

Time's cartoons of the week

 For en hyggelig start på uka, se Time Magazines moro-tegninger fra forrige uke her

Obama setter en strek i sanden

Hvordan skal Obama bevise at han fortsatt er presidenten (noe Bill Clinton uheldigvis måtte minne amerikanerne på etter republikanernes mellomvalgsseier i 1994) og vise folket - og verden - at mens republikanerne har vunnet en seier, så blir ikke krigen avgjort før 2012?

Ved å tvinge gjennom den nye START avtalen med Russland i Senatet. Uheldigvis (i denne sammenheng) for presidenten er det nemlig slik at Senatet skal ratifisere diplomatiske avtaler med 2/3 flertall, noe som betyr 67 senatorer. Senatets utenrikspolitiske komite har allerede vedtatt (i september) å sende avtalen til Senatet for generell avstemning, og det med hele tre republikanske senatorers godkjennelse i komiteen (avstemningen var 14-4). Helt siden da har Det hvite hus forhandlet med Senator Jon Kyl (fra Arizona, som er partipisken (minority whip) til republikanerne i Senatet) for å sikre seg de trengte 8 republikanske senatorene. Demokratene har jo - inntil en ny Kongressperiode starter i januar - fortsatt 59 senatorer, mot republikanernes 41. Når den nye perioden starter vil demokratene ha 51, og det vil da selvsagt bli mye vanskeligere å finne 67 senatorer som stemmer ja på START avtalen.

START avtalen ble undertegnet med Russland i april i år, og er en fortsettelse av nedskjæringen av atomvåpen mellom de to landene som har pågått siden før Den kalde krigen var over. Det er en fortsettelse av politikken til både republikanske og demokratiske presidenter, inkludert Ronald Reagan.

Likevel, Senator Kyl har vist seg å være en vanskelig samarbeidspartner. Det hvite hus har gått med på mange kompromisser og hestehandler, blandt annet mye penger til "modernisering" av USAs atomvåpen, som jo går litt i mot hensikten med START avtalen, men nå har Kyl uttalt at han ikke synes det er noe poeng i å la Senatet stemme over dette før den nye Kongressen inntrer i januar. Neimenn sier du det.

Det hvite hus' svar har vært å ha en pressekonferanse i forrige uke med tidligere ærverdige republikanske sikkerhetsrådgivere (Henry Kissinger, James Baker III og Brent Scowcroft) hvor de alle støtter Obamas plan om snarlig ratifisering, og Obama har gitt Visepresident Biden oppgaven med å sørge for at dette skjer. Det hvite hus har altså bestemt seg for at selv om de strengt tatt ikke har et nødvendig antall stemmer i Senatet skal de offentlig utpresse nok republikanere ("støtter dere ikke tradisjonell republikansk sikkerhetspolitikk?!") til å stemme ja. Håpet er at resultatet blir ratifisering, samtidig som Obama fremstår som en sterk utenrikspolitisk president som fortsatt har makt til å få Kongressen til å gjøre som han vil. Foreign Policy mener avtalen er viktig og at Obama derfor satser på rett kort, men at det slettes ikke er sikkert nok republikanere deserterer til Obamas side for en suksessfull ratifisering.

Dette er altså langt fra en obskur diplomatisk avtale, men heller en arena hvor Obamas styrke som president kommer til å testes og en smakebit på de neste to årene serveres oss observatører.

Harry Potter vs. Harry Potter

Ok, so in the United States, movie critics are fawning over the latest installment of the Harry Potter series: Harry Potter and the Deathly Hallows, Part I. Entertainment Weekly gives it an A-, stating that it and the lates Harry Potter films have been "consistently excellent." The New York Times has awarded it it's coveted "Critic's Pick" status.
In Norway, the movie made one reviewer lose her will to live while another  decided this camping trip into the woods was not worth it and actually showed what a poor actor Daniel Radcliffe is.

So, naturally, this brings us to the question: why the difference? Apart from the obvious cultural difference whereby Americans are more optimistic than Norwegians, I've got nothing. I report, you decide.

Hva skjedde egentlig nå?

Dersom du føler behovet for å dobbeltsjekke hva som egentlig førte til at republikanerne vant flertall i Representantenes Hus for et par uker siden, kan du lese Dagens DCs oppsummerende artikkel for NUPIs nettblad Hvor Hender Det her. Man får jo ikke alltid med seg ting når de skjer, så da kan det jo være greit å få det med seg i etterkant...

Var Asia-turen til Obama en suksess eller ikke?

Amerikanerne, som alle andre folkeslag, liker å tro at man blir godt mottatt i utlandet når ens leder reiser ut på tur. Obamas hyggelige opplevelser i India, første stopp på Asia-turneen, ble derfor godt mottatt i amerikansk presse og Det hvite hus kunne glede seg over positiv pressedekning. Deretter gikk det ganske så raskt nedover. Det at frihandelsavtalen mellom Sør-Korea og USA ikke gikk igjennom, samt at USA ikke fikk gjennomslag for en formulering i sluttdokumentet på G20-møtet i Seoul rettet mot Kinas kunstig lave valuta, ble i amerikansk media tatt som tegn på USAs og Obamas minskende innflytelse på verdensarenaen. Nå som turen er over ser den generelle konklusjonen i amerikansk media ut til å være at rundturen var ganske nær en fiasko. Men er dette egentlig riktig? Ashley J. Tellis skriver i Foreign Policy at Obama faktisk oppnådde flere viktige ting i Asia, særlig i India, som overskygger skuffelsene i Seoul. Og det er interessant å merke seg at Obama jo ikke besøkte Kina, men heller la vekt på nærmere samarbeid med India, Kinas største utfordrer i Asia.

Som en apropos kan man også ta en titt på en liten artikkel i Foreign Policy som spør om britisk koloniherredømme i India hadde en langsiktig positiv effekt på Indias utvikling...Jeg får umiddelbart flashbacks til diskusjoner med min britiske kollega ved University of Virginia om akkurat dette temaet...

Den nye Kongressen og Israel

Det er ikke lenger tabu å diskutere det nære politiske forholdet mellom Israels sentrum-høyreside og USAs politikere i Kongressen og også ofte i Det hvite hus (se mitt tidligere innlegg i denne bloggen). Helt siden to amerikanske statsvitere, Stephen Walt ved Harvard og John J. Mearsheimer ved Chicago bestemte seg for å ta opp debatten med deres da ekstremt kontroversielle artikkel i London Review of Books våren 2006 (publisert i England etter at amerikanske Atlantic Monthly trakk seg fra publiseringsavtalen) har den offentlige debatten i USA åpnet seg opp for andre meninger enn de pro-israelske. Det at Walt og Mearsheimer fikk blod på tann av all kritikken  (mye useriøs kritikk som ofte innehold ordet "anti-semitter") og publiserte en bok basert på artikkelen høsten 2007, gjorde debatten mer synlig og mer legitim. Det hjalp at to meget respekterte statsvitere argumenterte for at der faktisk fantes en pro-israelsk dreining i amerikansk utenrikspolitikk, at dette hovedsaklig var forårsaket av forskjellige pro-israelske lobby grupper, og at dette har ført til en amerikansk utenrikspolitikk mot Midtøsten som faktisk ikke gagner USAs nasjonale interesser. Deres innsats har ført til at debatten nå foregår på en mer eller mindre saklig nivå heller enn dreier rundt de gamle beskyldningene om hvorvidt man er anti-semitt eller ikke, bare fordi man kritiserer Israel (merk! dette handler om hvorvidt USA har en pro-israelsk lobby, ikke en pro-jødisk lobby, da dette handler om politikk, ikke religion eller etnisitet).

Obamas inntog i Det hvite hus, samt hans tale i Kairo, førte til håp i Midtøsten at USA kanskje var på vei mot en mer nøytral rolle i fredsprosessen. Men nå har altså Kongressens sammensetning endret seg i en mer republikansk retning etter mellomvalget, og selv om Presidenten har tatt over mye av lederskapet i utenrikspolitikk siden 2. verdenskrig, så har Kongressen fortsatt en rolle å spille i amerikansk utenrikspolitikk - ikke minst når det kommer til å forme opinionen i sine hjemmedistrikter.

Akkurat nå kan dere lese to interessante blogg-innlegg på Foreign Policys nettversjon om akkurat dette temaet. Det første innlegget spør om det var Netanyahu som vant Kongressvalget, siden han nå spiller et spill likt det han gjorde på 1990-tallet, hvor han forsøkte å bruke Bill Clintons republikanske motstandere som egne støttespillere. Walt har forfattet det andre, som argumenterer for at ikke bare er det viktig for USAs nasjonale sikkerhetsinteresser i Midtøsten at man oppnår en rettferdig fredsavtale mellom Israel og palestinerne, men dette er også faktisk viktig for USAs framtidige rolle i Asia. For eksempel er dette et viktig tema for Indonesia, som ikke bare har verdens største muslimske befolkning, men også kontrollerer viktige sjøområder i Sør-Øst Asia. Interessant lesning!

Jon Stewart intervjues av Rachel Maddow

The Daily Shows Stewart satt ned med MSNBCs moro-kommentator-dame Rachel Maddow for et intervju. Maddow er en relativt ny programleder på MSNBC, hun fikk sitt eget kommentar-program høsten 2008, som vises kl. 21 i USA etter Keith Olbermanns "Countdown with Keith Olbermann". De partiske kommentator-programmene som vises på kvelden var MSNBCs svar på Fox News Channels seersuksess (meget konservative og partiske program) og så langt ser det ut til at planen har fungert - MSNBC øker seertallene, mens enda-nøytrale CNN daler og daler.
Maddow og Stewart diskuterte i går kveld hva Rally to Restore Sanity and/or Fear egentlig var for noe, samt om det er noen forskjell på Fox News  og MSNBC i deres tilnærming til nyhetene. Og hva er egentlig forskjellen på det Stewart gjør og det Maddow gjør?
Det uredigerte 50 minutters lange intervjuet kan sees her!

Oh, it's on!

Som en ivrig leser og ihuga fan av den flotte internettversjonen av magasinet Foreign Policy formidler jeg gjerne godbiter derifra når det passer seg slik. I går skrev jeg om Harvard-statsviter Steve Walts reaksjon på Bushs memoar Decision Points (det holder vel å si at Walts overskrift på blogg-innlegget sitt var "Delusion Points"...) og i dag kom "Shadow Government" bloggen på samme nettside (som skal være en mer konservativ blogg) med svar på tiltale, som dere kan lese her! Interessant lesning for de som ser tilbake med glede på Bush-æraen.

 Bush har også tatt intervju-runden i forbindelse med bok-lanseringen. Her kan dere se et utdrag fra hans opptreden på Oprah Show i går. Her kan dere se et udrag av Sean Hannity fra Fox News Channels intervju også i går.

Steve Walt om Bushs memoar

 George Bushs memoarer utgis i dag, og i den anledning har professor i internasjonal politikk ved Harvard University, Stephen Walt, skrevet et heller sarkastisk innlegg i bloggen sin for ForeignPolicy.com. Bush har altså strukturet boken sin som en fortelling om 14 forskjellige avgjørelser i hans liv (de meste fra presidentperiodene hans) heller enn en kronologisk fortelling fra barndom til i dag. (Ikke noe galt med det, Dagens DC husker at hun led seg gjennom Bill Clintons tjukke bok hvor mesteparten handlet om hans barndom og andre selvopptatte ting.) Walt, med sin sedvanlig blanding av brillians og informasjon, har laget en motartikkel om de 14 avgjørelsene han mener Bush burde fokusert på i boken sin, men ikke fordi de er så fantastiske, akkurat...
Anbefalt lesning!

George is back

I morgen utgis George W. Bushs memoarer, Decision Points. Forlaget har lagt ned forbud mot forhåndsutgivelser og forhåndsomtaler i media, men dette er selvsagt vanskelig å unngå. The New York Times skrev allerede i forrige uke om hva de fant i boka. De nevte i fleng: Bush vurderte å droppe Cheney som visepresident før valget i 2004 pga hans polariserende effekt, Bush forsvarer sin avgjørelse om å gå til angrep mot Irak, samt forsvarer han vanntortur.

Alltid sarkastiske Maureen Down i The New York Times skriver  at memoarene hans beviser hvilken uinteressert president han var. Mens Bush var president skrev Dowd ofte om "uncurious George" - en fornærmende versjon av de populære barnebøkene om "Curious George" (en nyskjerrig ape og alle hans eventyr). Memoarene hans er blottet for selvinnsikt, skriver Dowd, og er skrevet på en måte som får henne til å ville stemme på han som president igjen. Med andre ord - Bush bedriver skjønnmaling og praktiserer selektiv hukommelse.

Jeg skulle til å si at dette blir spennende lesning, men som memoarer flest er det fullt mulig at dette blir særdeles kjedelig lesning, dersom vi får servert overflatisk forsvarslektyre.

For øvrig har Bush og forlaget hans laget en video hvor han forteller om boka, som kan sees på YouTube her.

Hvilken vei for republikanerne nå?

Hva kommer republikanerne til å gjøre med flertallet sitt i Representantenes Hus? Kommer de til å samarbeide med Obama for å bedre økonomien (det amerikanere flest ønsker) eller kommer de til å gjenta 1990-tallets obstruksjonisme og radikale hets av presidenten (noe de tapte på og Newt Gingrich gikk av på)? Hva sier 2000-tallets Gingrich - John Boehner - dagen etter valget? Les hans utfordring til Obama her!

Som The New York Times skriver, kan republikanerne nå velge om de ønsker å følge Sarah Palins kulturkrig-linje, eller Paul Ryan (representant fra Wisconsin og hjernen bak deres økonomiske tenkning) som nå blir forman for budsjettkomiteen i Representantenes Hus.

Hans økonomiske plan innebærer delvis privatisering av pensjonssystemet (Social Security), noe som er så radikalt at mange republikanere har vegret seg for å støtte den offentlig (der finnes altså et par hellige saksområder i amerikansk politikk hvor privatisering ikke er populært).
Det blir altså spennende å se hvordan republikanerne kommer til å tolke valgresultatet tirsdag: som et mandag for sterk opposisjon til alt Obama foreslår (og som ville være, etter min mening, en grov forenkling og misforståelse av hva valgresultatet betød) eller legge seg på en mer samarbeidsvillig linje. Den som er nerdete og følger med får se!

Valget var som ventet

Republikanerne har gjenvunnet Representantenes Hus, men ikke overtatt Senatet. Dermed faller dette mellomvalget inn i en lang tradisjon hvor det første mellomvalget innebærer tap for Presidentens parti (i nyere tid skjedde det motsatte kun i 1934 - Franklin Delano Roosevelt - og i 2002 - George W. Bush). Tapet i Representantenes Hus var stort, og republikanerne er meget fornøyde med å ha sparket Nancy Pelosi fra jobben som "Speaker of the House" - nå overtar Ohio's evig oransje-brune John Boehner.

Hva betyr dette for Obama? Det er spørsmålet jeg får fra alle i media, iallefall... Vel, det kommer helt an på hvordag Obama reagerer på et republikansk Representantenes Hus, og hvordan republikanerne reagerer på å ha litt, men ikke nok, makt. Obama kan ta en Clinton'94 å bevege seg mot sentrum, men dette ligger muligens ikke i Obamas natur. Ikke var det noe moro heller, skal man tro Clinton's nære politiske rådgiver Paul Begala, som han skrev i går.

Med andre ord, det blir spennende å se hvordan de to partene nå spiller rollene sine fremover!

Les også saken i dagens VG hvor jeg og Svein Melby ved Institutt for Forsvarsstudier gir Obama karakterer for hans første 18 mnd i Det hvite hus her!

Les Dagens DCs kronikk i Dagsavisen

Hvorfor sliter Obama slik i dag? Hvorfor kommer demokratene til å gå på en stor smell? Les litt av svaret her!

Obama comes to town

Kjære lesere, igjen har jeg gleden av å overlate bloggingen til USA-korrespondent Emily Jane Charnock (Dagens DC har vært opptatt med radio - hør gjerne på P2s RadioSelskapet i dag kl. 11!), eminent politisk observatør og doktorgradsstipendiat i amerikansk politikk ved University of Virginia i USA. Hun har sett Obama i valgkampform fredag og fulgt med Rally to Restore Sanity - les i vei!

This past Friday, President Obama came to Charlottesville, Virginia, to campaign for freshman House Democrat Tom Perriello.  Perriello has been widely cited as an example of a Democrat who isn’t running away from the Obama White House – a difficult position in a largely conservative district.  Perriello’s “yes” vote on health care was tough for a Democrat who won his initial election in 2008 by just over 700 votes, in a district that John McCain took by over 7000 (only 49 Democrats were elected from McCain districts, of whom only 20 voted for the healthcare bill, and only 17 are running for re-election to the House).
Although Perriello points to his vote against the president’s budget as evidence of his independence and fiscal responsibility, it’s a difficult line to walk.  

Obama’s visit stirred up lots of discussion as to whether this will play well for Perriello – firing up his base and possibly carrying him over the finish line – or backfire badly, solidifying in pictures like these the Obama connection that has many voters turned off this election cycle. 
The event generated a big crowd – with massive lines to get in – and they certainly seemed to be energized.  Obama spoke for over half an hour, and seemed genuinely supportive of Perriello – not just that he had been parachuted in to help a Democrat in need.  He hit on all the main campaign themes – change takes time and effort, Republicans are divisive and unwilling to work with Democrats, they failed last time and I’m still cleaning up the mess etc.  He also emphasized the most popular aspects of the healthcare bill – preventing discrimination on the basis of pre-existing conditions and the ability to stay on your parents insurance until the age of 26 (something that drew applause from the many students in the audience) – and also seemed less defensive about the legislation than he has in other forums recently.  

Ultimately, Obama is great in these kinds of campaign settings – his speech was well put together, impressively delivered, and energizing for those present.  The problem, however, was that those present were mostly strong Obama/Perriello/Democratic supporters who were likely to go out and vote anyway, so the critical questions are whether the event had an energizing event more broadly and managed to avoid a backlash. 

Early indications suggest not – for example, on NBC’s political talk show “Meet the Press” this morning, NBC political director Chuck Todd said that overnight polling by Public Opinion Strategies

“found that the Republican is leading with 45, Perriello's at 42, and the third party candidate is, is at 6.  And more people said they were less likely to support Perriello because the president was there than more likely, so they believe it didn't have a huge effect.” 

Only one more day and we will know for sure…

(You can see the transcript of the October 31, 2010 “Meet the Press” show here!

Update: Rally to Restore Sanity And/Or Fear

 As expected, the rally drew a big crowd and provided the audience with some big name performers.  Highlights include Stewart and Colbert’s duet and the “[insert the blank] train” song medley – featuring Yusuf Islam, Ozzy Osborne, and the O-Jay’s.  If that doesn’t show that unexpected combinations can work together, I don’t know what can! 

I didn’t get to the rally itself, watching it live instead (thank you CSPAN!), but my impression was that, at times, it felt less like a rally and more like just a special crossover show – like when Gray’s Anatomy and Private Practice get together – only funnier.  Stewart got serious at the end, with a message about the need to disagree agreeably, and a heavy critique of both political parties and the news media – in terms of fostering division and negativity.  These are easy targets and it’s not clear that there are obvious or immediate solutions – for their part, Stewart and Colbert did not pretend to have all the answers, but exhorted those present to adopt a different attitude, and go from there. 

Despite speculation as to the Democratic advantage that might accrue from the event, it doesn’t seem that really happened – with reporters observing signs and a general sentiment that seem to be exasperated with both parties. Bottom line, it’s hard to “rally” people with a message of moderation, but Stewart and Colbert tried.  Given that those with a less moderate message are already energized, however, it doesn’t seem this will make that big of a difference to the election, or the discourse surrounding politics right now.

You can watch the whole rally here!

Emily Jane Charnock, University of Virginia, Charlottesville, VA.

Rally to Restore Sanity and/or Fear

Det rapporteres at Jon Stewart og Stephen Colberts "Rally to Restore Sanity and/or Fear" i går hadde ca. 215 000 deltakende, ifølge CBS News. Dette er imponerende, da Glenn Becks "Restoring Honor" rally (på samme sted - the "national mall" i Washington, D.C., som er park- og museumsormrådet mellom Kongressen og Lincoln Memorial, med Washington Memorial i midten (dere vet, fallosstatuen)) ifølge samme kilde hadde 87 000 deltakere i august.
Dagen inneholdt komedie og artister som underholdt, men ble avsluttet med en alvorlig tale fra Stewart, noe som er særdeles uvanlig fra den karen.
Hør/se talen hans her.

Fake News, Real Impact?

Dagens DC har vært så heldig å få en eminent gjeste-blogger fra University of Virginia til å fortelle om hennes syn på Obamas første besøk på Jon Stewarts Daily Show onsdag kveld. Værsågod!

President Obama appeared on the “Daily Show” last night – his first as president – in a last-minute effort to rally Democratic fortunes before the midterm congressional elections.

Obama has made a habit of presidential “firsts” in the television stakes – appearing on a variety of daytime and late-night talk shows since taking office. But his choice of venue this time was intriguing, saying much about the force that “The Daily Show” – ostensibly a fake news comedy show – has become.

Its host, Jon Stewart, and his progeny, Stephen Colbert, have made names for themselves parodying American newscasters – with Stewart the “serious” anchor with a leftist bent, and Colbert the larger-than-life conservative commentator. But in doing so, they have become political players in their own right. When Obama told Stewart, “I don’t want to lump you in with a lot of other pundits” – his legitimacy was clear.

The fake becomes even more real this weekend, when Stewart and Colbert will stage dual political rallies in Washington, D.C. The rallies “to Restore Sanity and/or Fear” are expected to draw big crowds – big crowds of a particular sort, that is. The Daily Show’s young, mostly left-leaning audience is exactly the demographic Democrats are targeting this election – fearful that the young voters who turned out in droves to put Obama over the top in ’08, will instead choose to stay home this time.

So real has the Daily Show become then, that Democratic-aligned groups are trying to hop onto the Comedy Central train by helping to promote the event and busing people in.

So this is the point. Obama’s Daily Show appearance was designed to put the president front and center among those potential voters, to remind them of what 2008 was about, and to implore them to stick with it and support his Democratic colleagues in the Congress. But did he do it?

Obama’s appearance itself was notable for his subdued demeanor, possibly reflecting an effort to appear “presidential” amid the atypical surroundings. Candidates usually appear on these kinds of shows to demonstrate their “realness” – that they are a “regular guy,” that they can have fun, they are “someone you can have a beer with.” But expectations around what is appropriate for a president are different, and Obama seemed uncertain of how to play it.

Nor is the Daily Show necessarily a fluff interview. A key to its success is that, through humor, Stewart gets away with hard-hitting questions – pressing Obama on his achievements and the status of “hope and change,” and noting the number of Democrats running away from any association with him.

For his part, Obama made the case for his accomplishments over the last 18 months, saying that “we’ve done an awful lot of what we talked about during the campaign.” But he appeared frustrated at times. Responding to Stewart’s suggestion that legislatively, Obama’s program “has felt timid at times,” he exhibited the same kind of criticism of the left as in his recent Rolling Stone interview – noting with some exasperation that they focus on the 10% of that wasn’t in the healthcare bill, not the 90% of what they wanted that they got. Obama sometimes seems surprised he even has to make this case – commenting on this legislative session he noted that, from a historical perspective, “it ranks up there with any in history.” The record speaks for itself, he seemed to suggest – why should he have to say more?

Perhaps because, as he also admitted, “we’ve done stuff that some folks don’t even know about.” And that is part of the problem. For a candidate lauded for his oratorical prowess, Obama’s failure to communicate his message in office has been surprising. The simple message he offered as a candidate – “change you can believe in” – has also been challenged by the realities of governing.

“When we promised, during the campaign ‘change you can believe in,’” Obama tried to explain, “it wasn’t change you can believe in in 18 months.” But is that a message he can sell? Is that really what the voters signed up for in 2008? “If we are making progress, step by step, inch by inch, day by day, then we’re being true to the spirit of that campaign,” he said. Not the most thrilling of prospects for the average young person.

The problem with “wave elections,” such as Obama benefited from in 2008, is that expectations are so high – it’s always difficult to meet them. And that’s something that many Republican candidates may well face next time around, if, as widely expected, many of them are swept into office on Tuesday. Obama’s rhetoric, however, fueled those expectations beyond normal measure, and it has come back to haunt him. Obama tried to deny Stewart’s suggestions that “Yes we can” had become “Yes we can…given certain conditions,” but when restating his message, he tripped up – it’s “Yes we can, but…” he trailed off. “It’s not going to happen overnight” he added, “and we’re going to have to work for it.” But that was a big “but”.

So if this was an effort to fire up the young base, he may have missed the mark. Though perhaps Stewart and Colbert can make up for that this weekend. Given what’s at stake, it’s not surprising that Democrats would welcome this support, but for a White House that made a point of criticizing the conservative-leaning Fox News Channel and its apparent promotion of the “tea party” movement, Obama’s promotion of the event is surprising. Somehow, it is acceptable for “fake news” to promote a political cause, where “real” news cannot. Or is it that, in this case, it will be promoting his political cause? Obama ended his appearance with a non-partisan “plug” asking viewers “just to vote” – but he could be pretty sure of who he was encouraging to do so, and ultimately, that’s why he was there.

In an election characterized by a serious “enthusiasm gap,” can comedy close it? On Tuesday, we should find out.

Emily Jane Charnock, October 28, 2010.

Se Obama på Daily Show her